Mitt Romney tok hjem en overbevisende seier under republikanernes nominasjonsvalg i Florida, med nesten halvparten av stemme. Hovedrivalen Newt Gingrich klokket inn på oppunder 32%, mens Rick Santorum tok lunkne. Men forandrer det egentlig noe særlig? Tja. Det er egentlig opp til Newt nå. Har har den personlige drivkraften til å fortsette, selv om flere og flere establishment-representanter kommer til å be ham trekke seg? Har han tilstrekkelig tålmodighet og tykk nok hud til å utstå en lang februar som kan komme til å levere en ny serie nederlag og et frustrerende fravær av game changers? Og kan han skrape sammen pengene som trengs for ikke bare begraves under Romneys negative kampanje i enda en måned?
Vi kjenner ikke svarene, men dette er sannsynligvis de viktigste spørsmålene som gjenstår i nominasjonsstriden. Det organisatoriske overtaket og en valgkalender og -klokke som arbeider til hans fordel gjør at Romney ikke har så mye å tape på at kampanjen trekker ut fram til supertirsdagen tidlig i mars – kanskje bortsett fra sitt tidligere ubesudlede image blant uavhengige velgere. Vi regner som kjent med at Romney vinner nominasjonen til slutt uansett, og at det sånn sett mer er et spørsmål om når det faktum synker inn hos Gingrich. I følge en Politico-artikkel skrevet før resultatene fra Florida var klare, er det lite som tyder på at den innsikten er nært forestående. Snarere tvert imot: Gingrichs oppblåste selvoppfatning har en tendens til å hente vel så mye næring fra mot- som fra medgang. Og når valgkampen nå går inn i en ny fase, med en serie nominasjonsvalg og partimøter hvor mindre står på spill og medietrykket er mindre, kan det ikke helt utelukkes at det reduserte trykket igjen kan få velgerne til å glemme, for ytterligere et kort øyeblikk, hva det er de misliker ved Gingrich. Samtidig er det selvsagt vel så sannsynlig, om ikke mer, at posisjoneringen mellom Gingrich og tidligere Pennsylvania-senator Rick Santorum kan blusse opp igjen, selv om Washington Post-kommentator Stephen Stromberg ser få lyspunkter for Santorum i Florida-resultatene.
Det ser ut til å være en viss enighet om at februar kan bli en lang og vanskelig måned for Gingrich. Organisasjonsunderskuddet gjør ham dårlig forberedt til caucus-valgene i Maine (hvor Ron Paul ser lyst på utsiktene) og Missouri (visstnok en potensiell åpning for Santorum), mens senere Nevada, Arizona og Michigan alle viser fordel Romney. Nevada var et jordskredsvalg for Romney blant mormonerne der sist, og Michigan er en av hans mange hjemstater, ettersom faren George Romney var guvernør der på 1970-tallet. Og da kommer spørsmålet igjen i spill: Uansett Newts antatte regionale appell som sørstatskandidat på supertirsdagen og seinere, og selv om proporsjonalitetsprinsippet kan gi ham sjansen til å raske med seg noen landsmøtedelegater her og der selv i stater hvor han ikke vinner; hvor skal momentum egentlig komme fra? Vi har tidligere argumentert for at dette ikke først og fremst handler om rivaliseringen med Romney, ettersom utfallet strengt tatt er gitt på forhånd, men om kan han holde Santorum på avstand gjennom nederlag på nederlag, dersom Santorum er like sta og seiglivet som Gingrich selv? Påstanden om det overveldende anti-Romney-flertallet fikk seg jo også en liten knekk med resultatene fra Florida.
Og her er vi ved det siste spørsmålet: Kan Mitt Romneys seier i Florida ha gjort Newt Gingrichs støttespillere i gambling-familien Adelson så desillusjonerte at de skrur igjen pengekrana? The New Republics Noam Scheiber mener svaret kanskje kan være ja. Som vi skrev om for en uke siden, har Gingrichs evne til å slå tilbake mot Romneys forsøksvise karaktermord vært totalt avhengig av millionærenes vilje til å spytte penger inn i såkalt uavhengige valgkamporganisasjoner. Han ble riktignok fullstendig oversvømmet av Romney i Florida, men alternativet var uansett langt verre. Det er vanskelig å se hvor Gingrichs konkurransekraft skal komme fra dersom Adelsons på et eller annet tidspunkt skulle miste interessen for eller tiltro til Gingrichs kandidatur.