Joda, president Obama har levert et budsjettforslag, og Kongressen gjør seg klar til å trampe som esler og elefanter rundt i glassbutikken når utgangen av februar innbyr til en ønskereprise om fortsatte skattelettelser for middelklasseamerikanere; men innen den tid vil republikanske meningsdannere og politikere gjerne at vi skal tenke oss om og huske på at nittitallets kulturkrig ikke er død. Og enda bedre: Den kan dessuten å svekke Obamas svake framgang i meningsmålingene, og minne velgerne på at de egentlig virkelig hater helsereformen, og derfor aldri i verden kan tenke seg å gjenvelge Obama.
Eller, det var iallfall inntrykket jeg satt igjen med etter helgas politiske morgentalkshows. På Meet the Press var Wall Street Journal-kommentatoren Peggy Noonan og den hendige tidvise GOP-kritikeren, tidligere kongressrepresentant Joe Scarborough (R-FL) så henrykte over at den liberale katolikken var enig med dem i Obama-administrasjonen feilbedømming av prevensjonspålegget (som vi var innom for noen dager siden), overgikk de hverandre i spådommer. Ikke bare om de langvarige negative konsekvensene det ville få for Obama vis-a-vis katolske velgere i november, men også hvordan summen av prevensjonsspørsmålet, opprøret mot brystkreftorganisasjonen Susan G. Komen Foundations tilbakeholdelse av pengestøtte til Planned Parenthood fordi de utfører aborter, og hvordan folk ble påminnet om ovenfra-og-ned-holdningen som ligger til grunn for Obamas helsereform, hadde flyttet debatten over på republikanernes hjemmebane. Spørsmålene fra Fox News’ Chris Wallace til Obamas stabsjef Jacob Lew (som også gjestet Meet the Press) gikk i samme retning, og Rick Santorum gjorde naturligvis sitt for å hamre det samme poenget hjem.
Igjen er verdt det å trekke pusten et øyeblikk. Ja, det er liten tvil om at Obama-administrasjonen undervurderte hvor kontroversielt det ville bli å pålegge katolske institusjoner å tilby prevensjon og andre tjenester som strider mot deres tro, men meningsmålingene er uansett ikke entydige i konservativ retning. Altså er det mer snakk om hvem som vant uka blant meningsdannerne i hovedstaden enn en potensiell game changer. Derfor var det viktigste som ble sagt kanskje at republikanerne måttet passe seg for å presse denne diskusjonen for langt. I det øyeblikk den beveger seg fra et spørsmål om statlig inngripen i religiøse anliggender til et forsøk på å hindre folk i å bruke eller få tak i rimelige prevensjonsmidler, taper de oppslutning.
Dessuten kan den sosialkonservative vendingen gjerne fortelle oss vel så mye om status i den republikanske presidentnominasjonsstriden som den kan om Obamas stilling. Selv om verken Peggy Noonan eller Joe Scarborough på noen måte er ideologisk ytterliggående, så må deres rolle som meningsbærere forstås i lys av at de er republikanere. Deres politiske overbevisning tilsier ganske enkelt at det tjener deres verdenssyn hvis presidenten har en dårlig uke. Og hvis Noonan har rett i at ovenfra-og-ned-perspektivet fra den siste ukas debatter kan overføres til helsereformdebatten – det Santorum ved flere anledninger har forsøkt å artikulere som at helsereformen er ett av flere eksempler på at Obama og statlige byråkrater tror de vet bedre enn deg – så er det selvsagt interessant. I første omgang for Mitt Romney, hvis helsereform i Massachusetts er til forveksling lik Obamas, men også for Obama selv. Men igjen er det viktige å minne om at ikke alle sider ved helsereformen er upopulære, selv om reformen som abstrakt og omfattende konsept ikke er universelt elsket, for å si det forsiktig.
Men den hjertelige omfavnelse av det sosialkonservative perspektivet fra folk som Noonan og Scarborough, som ellers ikke har det som sitt primære interessefelter, kan også være et symptom på noe annet, nemlig at det etter hvert er blitt vanskelig å angripe Obama for den dårlige økonomien. Arbeidsledigheten er på vei ned – riktignok fra et historisk høyt nivå – det skapes arbeidsplasser i privat sektor, og hvis Obama kan overbevise velgerne i tide om at ting er i ferd med å snu til det bedre, har en kandidat som Romney, hvis kritikk av Obama er bygget på en skarp kritikk av hans økonomiske politikk – straks en vanskelige oppgave foran selv. Javisst, republikanerne på alle bauger og kanter, kommentatorer, kandidater og folkevalgte kommer til å banke inn at underskuddet er historisk høyt; at ingen president har blitt gjenvalgt med så høy arbeidsledighet; og at Obama og finansminister Timothy Geitner lovet at den økonomiske krisepakken fra 2009 skulle holde ledigheten under 8 prosent, men argumentene svekkes hvis amerikanerne ikke oppfattes krisa som like dyp som for et år siden.
Og da har vi ikke nevnt at Obama kan gå til valg på å ha reddet den amerikanske bilindustrien. Heller ikke det en udelt fordel for Mitt Romney. Men det kommer vi tilbake til når nominasjonssirkuset nærmer seg Michigan i slutten av måneden.
Jeg tar valgkampen med knusende ro. Jeg spår at Obama vil vinne og at ved neste valg så vinner de kristenkonservative. Da kan endelig det republikanske partiet få orden på USAs økonomi og skattepolitikk.
VI har mye å lære i Norge av republikanske politikere, blant annet om måten de tenker på. Er jeg tvunget til å gi fra meg mine eiendeler til en høyere enhet, staten? Har staten rett til å presse penger ut av meg fordi jeg er vellykket og har et eget hjem? Er det ikke et feigt triks, når regjeringen mangler en vellykket økonomisk politikk, å ta mer penger fra den rike, hardtarbeidende overklassen? Viktige spørsmål. Enkelt svar: Kast Arbeiderpartiet på søppelhaugen. Ap gjorde Norge godt på nittitallet. Nå er de en hindring for fremskrittet.