Hvor ble det av Jesse McCartney?

Sommeren for fire år siden var deler av Skrivekollektivets redaksjon hals over hode forelsket i den tidligere boybandstjernen Jesse McCartneys tredje studioalbum, Departure. Stein Ove satte ungguttens uimotståelig dansbare pop i sammenheng med det framvoksende markedet for en ny Justin Timberlake, etter at sistnevnte hadde herset med hitlistene i årevis med FutureSex/LoveSounds (2006). Artikkelen var riktignok preget av en tidsriktig passiv-aggressiv tilnærming til nøyaktig hvor riktig det føltes å omfavne en boyband-etterlevning på det tidspunktet, men budskapet var ikke til å ta feil av. How Do You Sleep?  var en fabelaktig popsang, og uansett hvor langtidsholdbar plata ville vise seg å være, var den et herlig bekjentskap der og da.

Budskapet var ikke nevneverdig annerledes noen uker seinere, da undertegnede brukte Departure for å illustrere den beruselsen en lytter kan fylles av i møte med virkelig umiddelbart tilfredsstillende musikkopplevelser. How Do You Sleep? fikk en ny æresrunde, før argumentasjonen dreide seg mot faren for å spille en favorittplate i stykker. Jeg henviste til Skunk Anansies og Kents backkataloger for å vise hva som da kan skje, og fortalte at jeg hadde tatt mine forholdsregler for å «få forbruket under kontroll.»

Der er jeg fremdeles. Departure endte opp på min liste over personlige favorittalbum fra 2000-tallet, og har bygd opp en overraskende slitesterk lojalitet til Jesse McCartney, og en forventning om hva som kan komme fra den kanten neste gang. Den lojaliteten har imidlertid vist seg å være god å ha, for fire år seinere har skuffende lite skjedd. Formodentlig var det allerede i forrige omgang en ambisjon å bevege seg vekk fra tenåringspopsegmentets platekjøpere, men nå hadde han ikke sluppet inn om han så hadde prøvd. Mens Jesse har vært ute av syne og etter hvert kanskje er like kjent som låtskriveren bak Leona Lewis’ nå i seg selv foreldede hit Bleeding Love, har omløpshastigheten på verdens største popstjerner bare økt. Miley Cyrus, Jonas Brothers, Katy Perry, Justin Bieber og (potensielt) Carly Rae Jepsen har alle til ulike tider aspirert til tronen, og selv om det er lite som tilsier at de ikke kan eksistere lykkelig side ved side, er Jesse uansett for gammel(-t nytt) til å høre hjemme der.

Men det skulle jo ikke egentlig gå slik. En utvidet versjon av Departure ble sluppet i 2009, og året etter lanserte McCartney en ny singel, Shake, og signaliserte at et nytt album, Have It All, snart ville følge. Det gjorde det ikke. Opprinnelig satt opp med slipp på nyåret 2011, ble albumet først flyttet fram til desember 2010, deretter tilbake til første kvartal 2011. Etter dette har ting vært litt i det blå, blant annet fordi McCartney på et tidspunkt var aktuell for en fast rolle i en TV-serie som til slutt ikke gikk i produksjon. Sist vi hørte noe var beskjeden at personalendringer i plateselskapet Hollywood Records var en del av årsaken til de stadige utsettelsene, men at målsetningen nå var å få ut albumet i løpet av 2012.

Og selv om Jesse-fans som undertegnede har lært seg å bli mer kyniske med åra (historien om en annen Skrivekollektivet-favoritt, Hansons, brudd med Island Def Jam og påfølgende årelange kamp for å få utgitt sitt tredje studioalbum, Underneath, burde selvsagt allerede ha lært oss noe om hvor lunefull platebransjen kan være), er det nå for første gang på lenge grunn til å være optimistisk. Iallfall har fyren brutt stillheten. I forbindelse med en nylig veldedighetstilstelning, snakket McCartney med Entertainment Tonight, og varslet at han «håpet» å kunne lansere nytt materiale i løpet av året. Her finnes det naturligvis rikelig med forbehold, både på og mellom linjene, men et hvert nytt signal tas imot med takk. Det har ikke lyktes meg å ta rede på om dette materialet er identisk med noe av det som i sin tid skulle bli Have It All.

Forbehold eller ikke, ny musikk finnes, faktisk. For en uke siden satte Jesse via sin Twitter-konto godkjentstempel på spredningen av Out of Words, som allerede var lekket på nettet. Det er ikke ukjent at lekkasjer kan være regissert av plateselskapene for å skape interesse, men uansett er låta vel verdt en lytt. Om vi forutsetter at både Shake og Out of Words finnes sin plass på et nytt album, kan vi samtidig anta at han ikke har beveget seg milelangt fra utgangspunktet fra 2008, men det passer denne lytteren ganske utmerket. Når låta engang er der ute, burde man kanskje vurdere å omfavne den fullstendig, ved å ganske enkelt gjøre den til singel. Det kan den holde til.

Jesse McCartneys historie er ikke en klassisk comeback-historie helt enda, blant annet fordi det er litt uklart både hvor høyt oppe og hvor langt nede han har vært, og dessuten om dette comebacket til sjuende og sist vil materialisere seg, men den siste uka gir god grunn til å spisse ørene.