Barfoed-effekten kom ikke. Det føles allerede som en evighet siden konservative partiaktivister og folketingsmedlemmer bet tennene sammen og ønsket velkommen justisminister Lars Barfoed som ny troppefører, om ikke fordi de hadde så inderlig lyst, så fordi forgjengeren Lene Espersen var blitt en for stor belastning. EU-kommsær og tidligere regjeringsmedlem og konservativ kronprinsesse Connie Hedegaard sørget for å spre god karma ved å sammenligne Barfoed med ikonet Poul Schlüter, og partiet slo seg i det minste til ro med at det bare kunne gå en vei: Oppover.
Spol fram til idag, og De Konservative ville sannsynligvis vært sjeleglade bare for å stå på stedet hvil. Ganske umiddelbart etter at Barfoed tok over, eksploderte nok en sak om rot i privatøkonomien til parlamentarisk leder Henriette Kjær. Kjær, en selvutslettende lojal og arbeidssom parlamentariker, ble rokert ut av regjeringen midt på 2000-tallet på grunn av en lignende sak, men hadde møysommelig arbeidet seg tilbake til makten. Derfor var den nye saken – om familiens betalingsproblemer – nok ekstra ydmykende for Kjær, men den var i forlengelsen også ødeleggende for Barfoed. Kjær måtte si fra seg topposten i folketingsgruppa, og Barfoed måtte stokke om lederskapet på en måte som få fant tillitvekkende. I 2008 drev en ung senator fra Illinois presidentkampanje mot Hillary Clinton på det uoffisielle slagordet No Drama Obama, og etter Lene Espersen skulle Lars Barfoeds største salgspoeng nettopp være at det ikke alle fall ikke var noe tull med ham. Nå ble det dobbelt feil. Ikke bare var det rot i Henriette Kjærs økonomi; det var også alt annet enn harmonisk i Barfoeds parti.
Og kan hende overbeviste denne tidlige rystelsen Barfoed om at partiet står ved et veiskille. De Konservative ligger nå så lavt i meningsmålingene at det i en viss forstand er snakk om partiets overlevelse, og da kan plutselig partiets kortsiktig beste bli viktigere enn regjeringens tilsvarende. Det er i alle fall ên måte å forstå et nylig utspill – fra den nye parlamentariske lederen, tidligere kultur- og samferdselsminister Carina Christensen – om 35 milliarder i skattelettelser, på. Det kom ubeleilig for statsminister Lars Løkke Rasmussen (V) fordi det ikke bare undergravde nøysomhetsargumentet i bunnen for regjeringens spareplan, men også fordi det er en rød klut for Dansk Folkeparti. For De Konservative er imidlertid kampen om høyrefløysvelgerne med utfordreren Liberal Alliance viktigst, og det har over tid foregått en viktig definisjonskamp mellom dem om nøyaktig hvor borgerlig eller sosialdemokratisk regjeringen er.
Liberal Alliances partileder Anders Samuelsen har nemlig i lang tid filleristet regjeringen for ikke å leve etter borgerlig-liberale dyder (dogmer?) om lavere skatt, mindre regulering og færre offentlig ansatte. Det er lett å forstå fra et taktisk synspunkt: Når De Konservative endelig fikk Venstre med på en reform av tidligpensjonen (efterløn), risikerte Liberal Alliance å miste sitt beste kort vis-a-vis regjeringstrøtte borgerlige velgere, nemlig at regjeringen har reformvegring. Men også De Konservatives motoffensiv og vilje til å bryte med regjeringens offisielle linje om økonomisk disiplin er fullt forståelig. Så lavt som partiet ligger for øyeblikket, kan forskjellen på et akseptabelt og et katastrofalt valg utgjøre to prosentpoeng, og ingenting ville være bedre for De Konservative enn hvis de kunne tas fra oppslutningen til Liberal Alliance.
Derfor trodde jeg heller aldri helt på den konvensjonelle visdommen som tilsa at åpen uenighet og pleie av egne kjernestandpunkter kun ville medføre velgerforvirring i den borgerlige blokken. De borgerlige partiene i Norge har jo tilsynelatende forsøkt dette i årevis. Både Politikens Peter Mogensen (tidligere sosialdemokratisk spindoktor) og Berlingske Tidendes Thomas Larsen oppfattet også konfrontasjonslinjen som et nødvendig onde, særlig for De Konservative, som nå er presset inn i et hjørne. Men nå ser det altså ut til at strategien har slått feil. En meningsmåling her til morgenen gir De Konservative enda dårligere oppslutning enn ved krisens begynnelse, og nå er ikke engang Liberal Alliance istand til å plukke opp frustrerte konservative velgere. Den røde opposisjonsblokkens forsprang er stort.
På kort sikt ser det ikke ut til å lette for regjeringspartiene. Lite tyder på at kritikken av Socialdemokraterne og Socialistisk Folkepartis økonomiske plan har overbevist velgerne om at dette er tiden for å velge et nødvendig onde – regjeringens spareplan – istedet. Og som om ikke det var nok, ser utsiktene for Løkkes tidligpensjonsreform ikke like lyse ut som for noen uker siden. Dansk Folkeparti har kommet ut som motstandere av å avvikle tidligpensjonen, selv om de ikke vil spekulere i hva som kan være et akseptabelt kompromiss. Lenge så det ut som om statsministeren ønsket å utskrive et folketingsvalg på saken, men sannsynligheten er liten for at det neste Folketinget vil være mer positivt innstilt. Løkke ser svak ut igjen, der han sitter i lomma på DF.
Skulle et kompromiss mellom regjeringen og DF minske avstanden til S-SFs etterlønnsstandpunkt, kan det selvsagt tenkes at de to opposisjonspartiene mister noe ammunisjon mot regjeringen i valgkampen. Men spørsmålet er om vi ikke er kommet forbi det punktet allerede. Kanskje er frontene allerede trukket for skarpt opp til at det går an å endre debatten fundamentalt. Og situasjonen er jo heller ikke statisk for DF. I det øyeblikk et kompromissforslag skal forklares for velgerne, risikerer de å skyfle velgere over til rød blokk. I norske medier forstås Dansk Folkeparti først og fremst som et innvandringsfiendtlig parti, men deres rolle som borgerlige velferdsforsvarere skal heller ikke undervurderes. All den tid S-SF ser ut til å ha lykkes i å gjøre etterlønnsreform til bare nok et symptom på regjeringens nedprioritering av velferden, blir Dansk Folkeparti klemt.
Og da kommer vi tilbake til De Konservatives skattemarkering. Utspillet har ikke bare tvunget Lars Løkke til å underkjenne logikken i konservativ skattepolitikk (skattelettelser fører til økonomisk vekst, som fører til økte skatteinntekter og sunnere offentlige finanser, etc.); det er også uspiselig for Dansk Folkeparti. Historien har vist oss at det sjelden kommer noe godt ut av det for regjeringen når Dansk Folkeparti føler seg presset på kjerneverdiene fra begge sider. Det er fortsatt meget mulig at de borgerliges ‘alles-kamp-mot-alle’-strategi kan gi uttelling. Men for øyeblikket ser det usannsynlig ut.