Jovisst, venner: There will be oppkast, sæd og hærverk. Men det kommer fra hele mennesker.
Det er noe med undertegnede og desperate, patetiske, ujevne coming of age-tenåringssåper. Jeg trekkes til dem som var de fluepapir, og jeg var det som fluepapir tiltrekker seg. Men jeg er altså ikke engang tenåring, dessuten gjør jeg jo støtt mitt beste for å heve meg over denslags. Det er jo ynkelig, selvsagt. Men ikke halvparten så ynkelig som at de alltid får meg på kroken. Jeg er kanskje en gammel mann i en ung kropp, men det hadde vel vært greiere om jeg ikke hele tida skulle lengte tilbake til den ungdommen jeg fortsatt har? De Unge Gamle, kalte Herman Willis streberne for en knapp generasjon siden. Regn med meg.
For her er jeg altså igjen, fortapt. Den heter Skins, er produsert av friskfyrene i Channel4, og er så til de grader i min gate at de like godt sier det direkte til meg (jfr. sitatet i overskriften). Enda flere smellvakre ungdommer skal rydde opp i sine konsentrert kaotiske liv for at de som ser på ikke skal føle at de er alene i verden. Men så er de samtidig så smarte, så trendy, så sexy at de risikerer å blåse selvtilliten av dem igjen. Men inntil så eventuelt skjer er det en underholdende reise.
Vi møter Tony, det djevelsk sjarmerende, foruroligende beleste og ikke så lite kyniske midtpunkt for en samling feilbarlige, ungdommelig selvopptatte, men også delvis elskelige 16-åringer. Til og begynne med virker det som om Skins først og fremst er og skal være en katalogisering av uansvarlig oppførsel, en sånn serie som nikker oppmuntrende til ungdomspublikummet, men som egentlig er aller mest interessant i å fremstå som provoserende og grensesprengende overfor smaksdommerne. En ting er at det som sier seg grensesprengende meget sjelden er det (heller ikke her), men problemet med enkelte av avsnittene i den 9 episoder lange førstesesongen er ikke at de går for langt, men at man har vært så opptatt av gross out-effekt og krampeaktig friskhet at man har glemt å utvikle en god historie. Men det kommer seg, heldigvis. Vel er den til å begynne dyp som en sølepytt, men det blir bedre. Det skyldes i all hovedsak at man har prøvd å utvkle hele mennesker av karakterene, og også at man lar dem utvikle seg delvis uavhengig av hverandre.
For noen kan dette grepet sikkert være vanskelig å forsones med, men jeg synes det funker. Grovt sett er hver av karakterene gitt en episode som er dedikert spesielt til dem, samtidig som de får påvirke de andre der ute i randsonen underveis. Men dette hadde selvfølgelig vært verdiløst konseptrytteri om ikke karakterene som ligger til grunn er folk det går an å bry seg om. Og, selv om ikke alle får like mye tid, selv om ikke alle blir like mangefasetterte, så er de interessante å følge.
Det gjelder den nærmest nymfomane playboyen Tony, hans sårbare og uheldige bestekompis Sid, den livsglade Chris, den prøvende muslimen Anwar og hans homofile bestevenn Maxxie, den nær suicidale bulimikeren Cassie, og den selvstendige klarinettspilleren Jal. Etter denne overfladiske karakteriseringssekvensen kan de kanskje virke som endimensjonale typer, men de får liv fordi de ikke behandles som representanter for noen andre enn seg selv. Det er slik det er nødt til å være. Hvis ikke kunne dette blitt hinsides pinlig.
Du må for eksempel være forsiktig når du setter sammen et kompispar som Anwar og Maxxie. Det går en syltynn linje mellom det å unnvike konflikt (som er kjedelig), og det å preke pladderhumanismens evangelium (som bare er pinlig). De er i utgangspunktet de tydeligste typene av dem alle, og spørsmålet er om man egentlig kunne ha klaget over at Anwar er fremstilt slik og slik fordi han er muslim, og Maxxie slik og slik fordi han er homse. Men det er heldigvis ikke dette som får definere dem som mennesker. Anwar er en vanlig britisk ungdom som prøver å sjonglere familiens gudfryktige forventninger med sin egen individualisme, og Maxxie er en ung mann som først og fremst ønsker at preferansene hans skal være et ikke-tema. Det er en letthet og eleganse i måten vennskap mellom de to fortelles på, som er befriende i sin selvfølgelighet, samtidig som man, med varierende hell forsøker å undersøke hvordan religiøsitet og homoseksualitet kan håndteres uten at det blir ubehagelig for dem begge.
Det samme gjelder for forholdet mellom Sid og Cassie. Sid er trolig den mest betingelsesløst godhjertede personen i hele Skins-universet. Han er forelska i dama til Tony, og venter således lydig i kulissene, samtidig som han ikke får seg til å avvise den skjøre Cassie, av åpenbare grunner. Spiseforstyrrelser og psykisk sjukdom er heller ikke noe man kan komme trampende inn på, men her lykkes det, fordi portrettet av Cassies usikkerhet er like avhengig av Sid som av henne. Det sentimentaliseres aldri, fordi Sid er en så hjelpeløs fyr som minner oss om at det her finnes to svake parter, samtidig som man har klart å fange de plutselige opp- og nedturene i Cassies tilværelse på en måte som virker troverdig, og derfor engasjerende. Av og til klarer de til og med å lure inn små doser av forsiktig galgenhumor, uten at virker usmakelig eller anstrengt.
Likevel må det minnes om at dette er en slags tenåringssåpe. Tempoet er så høyt, de moralsk tvilsomme handlingene så mange, at det ikke kunne funket på noen annen måte. Men det gjør det altså, selv om vi får enda en historie om eleven som ligger med læreren sin; (jf. de langt mer bluferdige amerikanske brødre i ånden, alma mater Dawson’s Creek og Life As We Know It); selv om vi får kroppshumor som kun barn kan elske; selv om starten er litt slurvete. For etter hvert, når man endelig innser, med en intern referanse til Cat Stevens’ Wild World at it’s hard to get by just upon a smile, så er Skins der den skal være. Så får det bare være at jeg føler meg patetisk i dens selskap.
____________________________________________________________________
Skins er foreløpig ikke vist på norsk TV, men førstesesongen er tilgjengelig på engelsk import-dvd fra Play.com.
Tilbakeping: Bare i Amerika