«Du går til krig med den hæren du har til rådighet, ikke den du helst kunne ønske deg.» Slik avfeide daværende forsvarsminister Donald Rumsfeld kritikk av de amerikanske styrkenes sikkerhet i Irak i 2004. Det kan ikke helt utelukkes at en del Venstre-folk har tenkt liknende tanker om sin egen partileder og statsministerkandidat, Lars Løkke Rasmussen. Etter at nestleder Kristian Jensen skygget unna en direkte konfrontasjon om partiledervervet under krisemøtet i fjor sommer, har Danmarks største opposisjonsparti måttet forsone seg med at må gå til valg med den Løkke de har.
Og kanskje har ikke Løkkes åpenbare svakheter som frontfigur for et parti med økonomisk nøysomhet og beskjeden eksperimenteringslyst som hovedsaker, lenger helt den samme nyhetsverdien. Forrige ukes forsøk på karaktermord – at Løkke gjerne tok seg et glass eller tre på vei hjem fra tjenestereiser som statsminister – ble møtt med undring, men knappest med innkalling til unison klappjakt fra det tverrpolitiske Danmark. Så heller ikke fra gamle kritikere i Venstre. La nå Løkke være Løkke, lød melodien.
En gang i tida, for ikke så veldig lenge siden, ville Venstre muligens til og med ha omfavnet inntrykket av Lars Løkke som en litt uvøren levemann. Å ta seg en bajer på slutten av en lang arbeidsdag for Mor Danmark, er ikke det noe du også kunne gjort? Helt sikkert. Men Venstre kan ikke gå for langt ned denne veien. Tålegrensa for partilederens litt udisiplinerte livsførsel er kanskje ikke nådd helt enda, men enhver antydning om at andre folks penger står på spill, får varsellampene til å blinke. Som helseminister var han ansvarlig for at det offentlige betalte overpris for behandling ved private sjukehus. Finansminister Løkke brukte skattepenger på dyre lønsjer og representasjon, og som leder for en internasjonal klimastilftelse hadde Løkke ført flybilletter for sin egen datter på fellesskapets konto. Glemt er det heller ikke at det var ekstravagant ekvipering for V-medlemmenes kontigentpenger som utløste krisa som holdt på å koste ham muligheten til å bli statsminister på ny.
Danskene har ikke kjempestor tillit til noen av statsministerkandidatene, men Helle Thorning-Schmidts håndtering av terrorangrepene i København har muligens gitt henne en styrket autoritet. Løkke starter en duell om personlig karakterstyrke. Derfor er han i utgangspunktet interessert i en valgkamp som handler om politikk, og ganske særlig den sittende regjeringa. Inntil nå har Venstre-ledelsen kalkulert med at særlig innvandringspolitikken har vært et område som har framhevet opposisjonspartienes styrker, og utstilt ubehagelige uenigheter mellom Socialdemokraterne og Det Radikale Venstre. Men som Jyllands-Postens kommentator Christine Cordsen skrev i en artikkel denne uka (betalingsvegg), er det ikke lenge like sikkert at alt er ved det gamle her heller. Den verste viraken rundt innstramningene i asylpolitikken har lagt seg, og terrortrusselen har dempet noe av kritikken fra De Radikales backbenchere over ny lovgivning på terrorområdet. Samtidig har ingen ringere enn Kristian Jensen åpnet en rift mellom to fløyer i Venstres innvandringsdebatt. I en kronikk forrige helg understreket Jensen viktigheten av å slå ring om moderate muslimer og invitere dem inn i fellesskapet. Parlamentarisk leder Inger Støjberg, som i årevis har gått Dansk Folkeparti i næringen med store og små spark mot særlig den muslimske minoriteten, kunne aldri sagt det samme.
Du trenger ikke være videre konspiratorisk anlagt for å tolke denne splittelsen inn i et politisk oppgjør om makta også etter Løkke. Når Jensen sender et annet signal enn Støjberg, så unnsier han også partilederen. Maktdelingen etter krisemøtet i Viborg åpnet for at Kristian Jensen skulle få mer å si, men med mindre vi snakker om et særdeles vågalt stykke dobbeltkommunikasjon her (noe Cordsen for så vidt åpner for), så var det ingen som sa at det kom til å gå knirkefritt.
For øvrig heier jeg på Kristian Jensen.