Miliband-brødrene kjemper mot New Labours og hverandres skygger

Stormen i kastene har lagt seg for nå etter parlamentsvalget i Storbritannia 6. mai. En overtidsarbeidende spin-maskin i de (få) liberale mediene og fra Arbeiderpartiets strateger har forsøkt å fremstille valgresultatet som et nederlag for David Camerons konservative parti, uten særlig suksess – det er nå engang ikke lett å komme helskinnet fra det når kritikken din tar utgangspunkt i at er svakt å ikke få noen majoritet fordi ditt eget parti lå så dårlig an. Cameron og Liberaldemokratenes Nick Clegg har inntatt regjeringskontorene sammen, på det som populært omtales rosenrødt som en slags bryllupsreise. Da de ga hverandre sitt ja var det likevel ikke alle som holdt kjeft på vigslerens spørsmål om det fantes grunner til at ekteskapet ikke burde inngås; den tidligere LibDem-lederen Charles Kennedy har offentlig unnsagt Cleggs avgjørelse om å hive Liberaldemokratenes støtte inn bak Cameron. Det nyttet ikke. Etter tretten lange år i håpløs og desperat opposisjon er Camerons parti tilbake ved makten, med fødselshjelp fra et fornuftsekteskap mellom Cleggs liberale økonomiske ryggrad og gressrøttenes sosiale liberalisme. De mest konservative i Camerons baktropper har fått det de fryktet aller mest – Labour har fått det de ikke så for seg; et bedre valg enn ventet, men uten utsikter til nyvalg i overskuelig fremtid.

Velge skal de likevel. Siden Tony Blair, Peter Mandelson og Gordon Brown tok tøylene i Labour i 1994, har partiets strategi, toppfolk og politikk (eller mangel på samme) ligget fast. Den interne posisjoneringen var delt mellom de to partene i den berømte Granta-avtalen, den mytiske maktdelingen der Blair skulle bli partileder for så, på et kanskje eller kanskje ikke spesifikt angitt tidspunkt, gi makten videre til Brown. Valgseieren i 1997 mudret bildet noe, og Blairs evne til å la seg gjenvelge utsatte overtakelsen til lenge etter at Browns integritet som finansmirakelmann hadde visnet. Irak-krigen, regjeringens manglende evne til å gjøre noe med de sosiale ulikhetene i et klassedelt land og et konservativt parti på vei ut av tornerosesøvnen gjorde Browns endelige tid i rampelyset til en lite lystig affære. Nå skal partiet altså velge etterfølgere.

Det er det mange som har ventet på, men kanskje ikke like mange som man trodde. Etter en så lang tid der strukturene var støpt i sement skulle man tro at våryre lederspirer endelig skulle se sin sjanse til å danse på bordene. I stedet har de tatt oppstilling ved bordet for å takke for laget og finne annet å gjøre. Jack Straw, Blairs utenriksminister, tok seg selv ut av ligningen; Yvette Cooper, en av få fremtredende kvinner, har skjøvet sin ambisiøse mann Ed Balls foran seg på rangstigen; Jon Cruddas, den populære venstrefløyskandidaten mener selv han ikke ”har kvalitetene som skal til for å fylle rollen”; interimleder Harriet Harman har utelukket seg selv, finansminister Alistair Darling er på vei ut av politikk og tungvekteren Alan Johnson løftes i stedet frem som en mulig utfordrer til vervet som borgermester i London mot den konservative bajasen Boris Johnson i 2012. Tilbake står foreløpig to menn. De er brødre.

The Miliband of brothers. En parallellferd mot toppen.

“I think it should be a fraternal contenst – and not just in terms of myself and David”, sa Ed Miliband da han kunngjorde sitt kandidatur til ledervervet i Labour sist lørdag. “David” er storebroren hans, og den foreløpige bookmakerfavoritten til vervet. Formuleringen var ikke bare en smart applausjager – det er det er en freudiansk sannhet. For øyeblikket finnes det bare to kandidater, mens vi venter på at den gamle Brown-klonen Ed Balls skal hive seg på, og ser om forstyrrelsesmomentet John McDonnell finner nok støtte i parlamentsgruppen til å bli oppstillingsberettiget. Ed kunne ta brorens kandidatur for gitt, for han var først ute. Så tydelig, og så lenge, faktisk, at den eldste Milibroren har fått offentlige skraper i sitt ellers alldeles utsøkte ytre; for to somre siden skrev David en kommentartikkel i husbladet The Guardian der han kom med såpass tydelig kritikk av sittende statsminister Brown at flere Labourmedlemmer mente han burde sparkes for illojal opptreden. Atter andre klaget over at han ikke turte å stå løpet ut – sendte han først slike brannfakler på gaten, burde han ryggrad nok til å stå distansen. Det gjorde han ikke, og på det påfølgende landsmøtet kunne Brown skåre doble poenger når han langet ut mot Cameron og erklærte at ”This is no time for a novice”. På første rad satt pressen og den slukørede utenriksminister David Miliband, og visste at det ikke ble lett å bortforklare at angrepet ikke også kunne passet på ham. ”It was not a leadership bid. Categorically it was not”, kommenterte Miliband til New Statesman om sommer-feiden fra to år tilbake. Det er det denne gangen.

Ed Miliband har på sin side alltid stått Gordon Brown nært. Allerede i 1994, da maktdelingen i det nye arbeiderpartiet var på sitt ferskteste, ble den yngre broren rekruttert til Browns lag som tallknuser. Han ble hentet inn i regjeringen som miljøminister under Browns ledelse, og fikk jobben som sjef for programkomitèen opp mot denne vårens valg (David hadde en lignende plass i utformingen av Labours valgmanifest i 1997). I elleve år satt han ved Gordons side, før han havnet i parlamentet ved valget i 2005. Året før var han ved Harvard i USA som gjesteforeleser, og slapp således å være tungt inne i de interne stridighetene i partiet mens Irak-opprullingen rystet under føttene på partiledelsen. David ble innvalgt fire år tidligere, etter flere år som leder for den politiske avdelingen ved Tony Blairs kontor. Skillet er altså entydig – de to Milibandene har gjennom hele sine respektive karrierer spilt på hver sin hest i våpengaloppen om makten i det britiske arbeiderpartiet. De har dessuten vært med lenge; begge meldte seg inn mens de var i tenårene (historien forteller at David drev gatevalgkamp for Labour første gang da han var ni). Det er det ellers en viss grunn til å stusse over.

The Milidad. Ralph Milibands spøkelse.

Miliband-brødrenes far, Ralph Miliband, er en institusjon i den politiske delen av britisk akademia. Etter at han og guttenes mor kom til Storbritannia etter krigen, tok Ralph raskt en akademisk utdannelse, og kom til å prege rommet til venstre for sønnenes senere parti i langt mer enn en mannsalder. Som grunnlegger og medredaktør av de uapologetisk marxistiske tidsskriftene Socialist Register og New Left Review (sistnevnte berømt som hjemstavn for tungvektere som Frederic Jameson, Fred Halliday og Tariq Ali) skrev Ralph flengende kritikk av Labours unnfallenhet over USA, og lot aldri sjansen gå fra seg til å påpeke det han så som partiets svikt av sine primære idealer – heller ikke etter at sønnene fikk fremskutte plasser i Blair og Browns fornyelsesprosjekt. Men på tross av sin uvilje mot Labour, hadde brødrenes far gode venner i partiet – både venstrefløysopposisjonens gudfar Tony Benn og antikrigskjendisen Ken Livingstone var nære bekjente av ham. Men forholdet mellom sønnenes valg og seniors overbevisning tærte hardt på farens venner. I en stor profilartikkel på Ralph Miliband fra 2004, siteres en venn av Miliband-klanen på fortellende vis: ”[In] politics, internal differences are often the worst. And the sadness of some of Ralph’s circle at Ed and David’s divergence from their father is considerable. «It’s quite painful for us,», understreker kilden, og fortsetter: «None of us likes it.»

Ralph Miliband døde i 1994, flere år før Tony Blair ble statsminister.

The Milibrand. Kampen om det neste Arbeiderpartiet.

Brødrene Miliband har foreløpig ikke lagt ut noen særlige skillelinjer mellom seg selv – og de understreker hele tiden hvor glade de er i hverandre. Men med så tung New Labour-bagasje i ryggsekkene er begge avhengige av å fremstille seg selv som et nytt alternativ, som et oppgjør med den slitne Blair/Brown-melodien Anthony Giddens la ut – og fortsatt forsvarer. I kampen for å omdefinere seg selv som en venstrelenende nyorientering av det prosjektet de selv var med på sette ut i livet, er Ralph Milibands ry og posisjon ofte fin å ty til. I et live-intervju med the Independent sist høst nevnte Ed sin far over ti ganger, og allerede i 2002 refererte the Observers Andrew Rawnsley et velkjent munnhell om hans eldre bror David: “Ralph Miliband argued that the Labour Party would never do anything for the working class; his son is going to prove it”.

David blir gjerne fremstilt som en mer sentrumsorientert politiker enn Ed, antageligvis også på grunn av hans nære forhold til Blair, som i mediene alltid ble plassert til høyre for Brown. Det er et problem David Miliband må ta på alvor, for veien til et flertall av valgmennene på nominasjonsmøtet i september går gjennom venstresiden. Valgmannskollegiet, hvor fagbevegelsen, parlamentsgruppen og vanlige partimedlemmer har hver sin tredjedel av stemmene, trenger å høre en kandidat som staker ut en ny kurs. David har introdusert begrepet ”Next Labour”, og har, og snakker i likhet med sin bror, om New Labour som noe som ikke finnes mer. Hva Next Labour betyr er mer enn uklart, men i begges tilfelle handler det om å ta velgernes tretthet på alvor – og ofte om å ta deres bekymringer for innvandringen mer seriøst enn inntrykket til nå har vært. David trenger en tyngre venstreprofil – det han selv kaller en ”rød tråd” – fordi fotsoldatene står til venstre for midten, og fordi fagbevegelsen har så stor makt. For øyeblikket tyder mye på at Ed har støtten fra fagbevegelsen, mens Davids sterke nasjonale profil og høye gjenkjennelseseffekt gir ham fordeler i resten av kollegiet. Ed Balls har også et godt øye til de fagorganiserte Labour-gruppene, og hans inntreden kan kanskje splitte denne stemmeblokken, hvilket ville være til Davids fordel. Det er også underkommunisert at fagbevegelsen tradisjonelt ikke alltid har blandet seg særlig i spørsmål som ikke omhandler dem direkte – velgergruppen er normalt nokså lojale mot partiledelsens linje. Hvem ”partiledelsen” er for øyeblikket, er ikke så lett å se, men med støtte fra Blair og tungvekteren Alan Johnson kan storebror med en viss rett kalle seg establishmentets kandidat så langt. Det er opp til ham å tape, slik det ser ut nå.

Ed Miliband får gjerne skussmål som Den Hyggelige av brødrene. Med sin retoriske vektlegging av savnet etter ”radikale” svar på Labours utfordringer satser han også på å overhale storebror til evnstre. Det spørs om det holder til målstreken. Men dersom Ed Balls – som av deler av partiets toppfolk (og mange i mediene) oppfattes som en ærgjerrig og ikke alltid like fintspillende politikertype – ikke har noen uforutsette slagnumre i ermet, er det mye som tyder på at det blir i familien, likevel.