Oh. My. Space.

Hvorfor MySpace-fadesen er verre for Rupert Murdoch enn at han måtte legge ned en lønnsom, markedsledende søndagsavis.

For litt over en uke siden, mens vi på Skrivekollektivet var mest opptatt av å grave i Independents Johann Haris nå mikroskopiske og glemte fotfeil ved egen journalistisk praksis, solgte mediamogulen Rupert Murdoch nettstedet MySpace til forretningsgruppen Specific Media for sunne 35 millioner dollar. Det er mye penger. Men det er ingenting sammenlignet med de 580 milllionene samme Murdoch cashet ut med da han kjøpte selskapet seks år tidligere, på den tiden da alle trodde MySpace var det neste store, mens Mark Zuckerbergs Facebook fortsatt var et eksklusivt amerikansk produkt og vi her i Norge ventet på noe som het Nettby (deres historie ble forbilledlig utlagt av Morgenbladet for noen uker siden). Da var MySpace faen så stas, for å si det folkelig, og TIME Magazine gikk fullstendig bonkers og utropte din (ja, din) sosiale virkelighet til årets person. Det varte ikke lenge: Da TIME uforklarlig nok gjorde nesten det samme en gang til sist desember, og gjorde Facebookgründer Zuckerberg til årets mann (mer om det her), var MySpace i praksis dødt og begravd. Nå har Murdoch gitt opp, og kan bare bokføre et astronomisk tap som takk for innsatsen.

Samtidig forsøker Murdochs britiske morselskap News International, hvor hans egen sønn James holder i tømmene, å få gjennomført en stor, dyr og profitabel sammensmelting av News Int. og kabel-TV-flaggskipet BSkyB, som Murdoch fra før eier 31 prosent av. Det er politisk komplisert, men den konservative regjeringen ledet av statsminister David Cameron har grøntlyst en siste høringsrunde, som skal konkludere om hvorvidt overtakelsen av BSkyB bryter med britiske reguleringer for hvor stor del av markedet en enkeltaktør kan eie (avtalen er nå utsatt). Det virket ganske sannsynlig at BSkyB-avtalen – dessverre – ville gå igjennom, inntil denne uken, da alt blåste opp i ansiktet på Cameron og Murdoch.

Du kjenner saken, nå; News of the Worlds (NoW) praksis i å hacke seg inn på journalisters, kjendisers, politikeres og helt vanlige menneskers mobiltelefoner på jakt etter skup til bruk i deres journalistiske hverdag. Saken i seg selv er ikke ny – allerede i 2007 kom to ansatte på NoW i fengsel for denslags ting. I etterdønningene av det som skjedde den gang agerte Murdoch og Cameron akkurat som man skal, selvfølgelig.

Nei, vent litt: Murdoch luket sin redaktør Rebekah Brooks ut av NoW…og forfremmet henne til en topp-post på News International. Cameron? Han så hva redaktør Andrew Coulson hadde gjort på NoW…og hyrte Coulson inn som sin pressesekretær, en jobb Coulson deretter fikk beholde etter at Cameron ble statsminister, frem til ha trakk seg i januar i år. Tidlig fredag morgen ble Coulson arrestert for sin rolle i News of the World-skandalen, som ble gjenåpnet med et smell denne uken da det kom frem at NoW har hacket seg inn på potensielt flere tusen telefoner, herunder til falne Irak-soldater, ofre etter London-bombingene i 2005 – og i den tragiske drapssaken om 13 år gamle Milly Dowler helt tilbake i 2002.

Cameron har mange, tunge spørsmål å besvare om hvordan han kunne ansette en så uetisk aktør som Coulson, og skal samtidig manøvrere sin egen regjerings grøntlysning av BSkyB-avtalen (som i dag ble utsatt) og gjenvinne det offentliges tillit til politiet (som mottok skitne penger fra NoW i bytte mot informasjon), mediene som helhet og til sin egen regjering. Vedrørende sin egen troverdighet vis-a-vis Coulson, bør han trolig jobbe med å finne en bedre forklaring enn at Coulson «har blitt, og er min venn».

Murdoch, på sin side, har – mine unnskyldninger for at dette høres absurd ut – ikke like store problemer som Cameron, selv om han denne morgenen ble nødt til å sette seg på flyet til London. Ved å legge ned News of the World har han på kløktig vis på et slag klart å vaske sine hender rene, og for en mann som Slates hardhendte mediaskribent Jack Shafer konsekvent kaller «a genocidal tyrant«, er det en liten pris å betale. Det går utover de mange uskyldige journalistene på NoW – ikke ham. Murdoch er heller ikke spesielt glad i den britiske pressen uansett – Murdoch senior holder sin oppmerksomhet i USA.  Han eier så mange (profitable) medier i Storbritannia at NoW trolig bare vil bli et uvelkomment skjær i sjøen på veien mot å gjøre søster-tabloiden The Sun til syvdagersavis, slik planen allerede har vært en stund.

Journalistisk kapital er noe de fleste i medieverdenen holder for å være den viktigste handelsvaren en aviskjede kan holde seg med. NoW mistet så mye av den at videre drift var umulig. Men for Rupert Murdoch er den journalistiske kapitalen soleklart underordnet den økonomiske kapitalen. I sitt eget hode kan the genocidal tyrant leve fint med at politi og politikere har ferska en av hans aviser i umoralsk adferd og kriminell virksomhet. For ham er det ikke så farlig at den venstrefløyen han hater så intenst får enda en grunn til å kalle ham et dårlig menneske. For Rupert Murdoch selv er det uendelig mye verre at MySpace-fiaskoen blottstilte ham som en dårlig kapitalist.