Oscar 2011: Umiddelbare reaksjoner, og et forsvar for fordommene

Dagen Oscar-nominasjonene offentliggjøres er alltid frustrerende på minst to måter. Mest av alt handler det selvsagt om at Akademiet alltid klarer å overse noen av fjorårets åpenbare dristigste, beste og mest nyskapende filmer på bekostning av trygge, konvensjonelle kvalitetsfilmer. Mer om det senere. Enda mer frustrerende er det imidlertid at norske filmelskere i januar ennå ikke har fått muligheten til å se flesteparten av de nominerte filmene. Vi blir overlatt til spekulasjoner, statistikker, hype og vårt eget fordomsapparat.

La meg derfor kommer med følgende presisering/forsvar av det som følger under. For det første skal det tas for hva det er, et forsøk på å måle mine egne preferanser og fordommer opp mot forventningene blant kritikere og Oscar-skribenter, gjerne kombinert med en magefølelse for hvordan Akadmiet har for vane å behandle en bestemt type film. For det andre vil jeg aldeles kjapt – det vil si uten å gå hele veien om Gadamer – konstruere et lite forsvar for for-dommene. Det finnes ikke noe slikt som en fullstendig fordomsfri eller objektiv vurdering av et kunstverks kvalitet, og hvordan vi tolker det eller oppfatter dets kvalitet vil alltid, i noen grad, være preget av vår opparbeidede smak og vårt eget fordomsapparat. Det kan i en overfladisk forstand by på problemer når jeg skal se og vurdere filmer som The King’s Speech eller The Fighter, som begge ser ut som ganske konvensjonelt fortalte, sikkert velspilte dramafilmer med tematikk som ikke umiddelbart appellerer til meg. Derimot tiltrekkes jeg av den visuelle brutaliteten jeg blir lovet i Darren Aronofskys psykologiske ballettdrama (?) Black Swan, og tidligere erfaringer med Coen-brødrene gjør meg spent på True Grit, selv om forhåndsomtalen gjør meg skeptisk til hvorvidt den fortjener flere nominasjoner enn The Social Network. Men er det egentlig et problem? Har jeg nettopp avslørt hvorfor jeg aldri burde anmelde film i yrkesøyemed? Kanskje, men kun dersom det er en ufravikelig regel at filmanmelderen ikke får lov til å lufte under hvilke forutsetninger han eller hun ser en bestemt film. Jeg tror ikke på en gudegitt objektivitet i journalistikk, og så heller ikke i kritikk. Jeg gjør selvsagt mitt ytterste for å være rettferdig og åpen overfor enhver film, men det viktigste poenget er likevel at for-dommer går i begge retninger. Det er ikke gitt at det er lettere for en film jeg har høye forventninger til å unngå å skuffe meg, enn det er for en film som ikke umiddelbart har personlig appell å smelte hjertet mitt. Det bare høres slik ut. Jeg mener anmeldere ville gjøre både lesere og andre kritikere en tjeneste ved å utsette seg for den sårbarheten det medfører å lufte sine egne bevisste eller ubevisste for-dommer av og til.

La oss etter dette gå til årets Oscar-felt: I skrivende stund har jeg kun sett fire av de ti nominerte til beste film (The Social Network, The Kids Are All Right, Inception, Toy Story 3), men jeg har et håp om å få sett alle de resterende (The King’s Speech, The Fighter, Winter’s Bone, True Grit, Black Swan og 127 Hours) innen prisseremonien i slutten av februar. Problemet er bare at jeg veldig gjerne vil gjøre det på lovlig vis. Jeg er ikke bare glad i selve kinoopplevelsen; jeg har såpass lyst til å bidra til den offisielle filmøkonomien, at jeg frivillig underlegger meg et ganske gammeldags distribusjonssystem. Men det skal sies: Hvis noen hadde tilbudt meg å betale kinopris for å se Winter’s Bone hjemme i stua i kveld, hadde jeg takket ja umiddelbart. Til sjuende og sist er det filmene, ikke formatet, som avgjør. Det triste er bare at filmselskapene ser omtrent like omstillingsdyktige ut med hensyn til forflytningen til streaming, parallelle kino- og DVD/Blu-Ray-utgivelser og annen hjemmeunderholdning som plateselskapene var overfor den bransjens distribusjonsrevolusjon for et knapt tiår siden. Derfor er vi fortsatt i en situasjon hvor det eneste alternativet for en lovlydig, filmelskende borger er å vente på at kinoene skal få fingeren ut.

Og derfor er det altså en krysning mellom egne forventninger, fordommer og utenlandsk kritikermottakelse og -spekulasjoner som regulerer hvordan jeg foreløpig ser på Oscar-racet 2011. Det bør ikke overraske noen at hjertebarnet mitt blant årets nominerte er David Finchers The Social Network. Jeg har skrevet utførlig om min kjærlighet til filmen tidligere, og etter Golden Globe-utdelingen for en drøy uke siden inntok den definitivt førerposisjonen i feltet. Men her er vi altså, en uke senere, og Finchers tidstypiske mesterverk er plutselig forbigått ikke bare av Tom Hoopers skuespillerdrevne periodedrama The King’s Speech (12 nominasjoner), men også av True Grit (10 nominasjoner). The Social Network går neppe tomhendt hjem (prisen for beste adapterte manus bør for eksempel gå til Aaron Sorkin, for et manus som ikke bare er temposterkt og vittig men også overraskende sårt), men filmen virker ikke lenger uslåelig i de største kategoriene. David Fincher er nok forhåndsfavoritt, for en regiprestasjon som først slår deg med full kraft ved andre eller tredje gjensyn, men antallet nominasjoner alene gjør at han har grunn til å frykte konkurransen fra særlig Tom Hooper. Det bør også nevnes at dersom Darren Aronofskys regi på Black Swan er så særpreget og dristig som alle vil ha det til, taler det i seg selv for at han ikke egentlig er aktuell for en statuett. Da er det tross alt lettere å velge mellom samtidas Citizen Kane og en film om en stammende rojalitet. Dessuten virker det i overkant trygghetssøkende av Akademiet å vrake Christopher Nolans regi på Inception, når man likevel fant plass til David O. Russells tilsynelatende tradisjonelle boksefilm The Fighter.

Det trygge vinner helt sikkert også fram når Colin Firth stiger opp på podiet for å takke for hovedrolleprisen for The King’s Speech. Dessverre vil det, igjen nærmest uavhengig av kvaliteten på Firths prestasjon (han er som oftest veldig god), føles som en skuffelse. Det var 2010 som skulle vært Firths år, for hans tvers igjennom beherskede, dypt bevegende portrett av den suicidale George Falconer i A Single Man. Istedet kjørte Akademiet safe, og ga prisen til Jeff Bridges for Crazy Heart. De to møtes igjen i år (Bridges ble noe overraskende nominert for True Grit), men den endelige kampen kommer til å stå mellom Firth og Jesse Eisenberg fra The Social Network. Det er dette som gjør denne kategorien direkte ubehagelig å ta stilling til: Firth fortjener oppreisning for fjoråret, og rolleprestasjonen hans er ganske sikkert bedre og mer engasjerende enn filmen den tilhører, men den skinnende nykommeren i feltet er Eisenberg. Antageligvis vil periodedramaets trygghet, Firths soliditet og den ikke ubetydelige tilleggsfaktor at Eisenberg spiller en ganske usympatisk karakter, tale til Firths fordel.

Likevel; jeg kan fortsatt ikke slippe en voksende, tidlig bitterhet på vegne av The Social Network. En av de største skuffelsene for min del da nominasjonslista ble lest opp, var utelatelsen av Andrew Garfield fra kategorien for beste mannlige birolle. Jeg har understreket mange ganger hvor rørt jeg blir av filmen, og etter hvert har det gått opp for meg at det i stor grad er Garfields fortjeneste. Hans Eduardo Saverin er filmens hjelpeløse og naive samvittighet, vennen som blir etterlatt når eventyret tar av. I et filmår hvor stemmen var helt avgjørende for mine beste filmopplevelser (enten den tilhørte Ned Beattie i Toy Story 3 eller Firth i A Single Man), er det det Garfields sårede Saverin som har brent seg aller tydeligst fast i minnet. Jeg er glad for Mark Ruffalos nominasjon for The Kids Are All Right, men bare dersom jeg klarer å overbevise meg selv om at han ikke sto i veien for Garfield. Hvorom allting er; mitt tips er at statuettjakten blir et oppgjør mellom The Fighters Christian Bale og Geoffrey Rush fra The King’s Speech.

Basert på kritikerbuzz er Natalie Portmans hovedrollepris for Black Swan enda sikrere enn Firths, og den eneste overraskelsen i kategorien var nomineringen av Michelle Williams for relasjonsdramaet Blue Valentine. Filmens mannlige hovedrolleinnehaver Ryan Gosling var lenge tippet en nominasjon, inntil han trolig ble skviset av Bridges’ sene løft (eller Javier Bardems nominasjon for Biutiful). Williams er nominer for andre gang (først for Brokeback Mountain), og med filmer som Wendy & Lucy, Mammut og Shutter Island er hun i ferd med å bygge seg en solid karriere, selv om hun ikke vinner i denne omgang. Den store nykommeroppmerksomheten, sist sett med Gabourey Sidibe i Precious ifjor, blir i år Jennifer Lawrence fra Winter’s Bone til del, mens Annette Bening heldigvis også er anerkjent for sin rolle i The Kids Are All Right. Selv savner jeg også Julianne Moore fra samme film.

Beste kvinnelige birolle ser på sin side ut som et vidåpent felt, hvor The Fighters Melissa Leo (sist nominert for Frozen River i 2009) tok dramaprisen under Golden Globes, men Helena Bonham Carters retur til det sobre dramaet i The King’s Speech – etter flere år som del av Lord Voldemort og Tim Burtons respektive skrekk-kabinetter – har også høstet mange lovord. Det store gjennombruddet er likevel Hailee Steinfeld fra True Grit. Det var lenge usikkert om Akademiet ville plassere henne i hoved- eller birollekategorien, men det løste seg uansett minnelig. Den alltid pålitelige Amy Adams (The Fighter) er også med.

La meg til slutt nevne et par ting både på pluss og minussiden: Det er høyst gledelig at Susanne Biers I en bedre verden er nominert til beste fremmedspråklige film, og etter seieren på Golden Globes står den også godt rustet til å hente hjem en statuett. i konkurranse med meksikanske Biutiful, regissert av Alejandro Gonzâlez Inârritu (Babel). Det er også fint at filmkomponisten Alexandre Desplat blir anerkjent (for The King’s Speech), selv om han også gjorde glimrende arbeider på Harry Potter og dødstalismanene del 1 og The Ghost Writer.

Vi avslutter på den litt surmagede siden, ved å notere at nettopp The Ghost Writer. i likhet med Martin Scorseses Shutter Island, står helt tomhendt tilbake. Det er ikke direkte overraskende – Polanski er ikke en helt stuerein figur – men tatt i betraktning den overveldende responsen Akademiet tidligere har gitt noen av Scorseses svakere filmer (Gangs of New York, The Aviator), sender det et litt underlig signal.