Jakten på en visepresident er alltid en interessant historie, både for alt den betyr, og, kanskje i enda større grad, alt den ikke betyr. I beste fall kan valget av en visepresidentkandidat hjelpe presidentkandidaten med å understreke et tema for kampanjen, slik Al Gore signaliserte modernisering for Bill Clinton i 1992. Er du under press med mange dårlige mediehistorier, kan det sikkert også gi deg et politisk pusterom. Men idag, når Mitt Romney etter alle solemerker står klart til å avduke kongressmedlemmet Paul Ryan fra Wisconsin som sin makker, er det minst like vesentlig å puste rolig og minne oss selv på hva visepresidentkandidaten sannsynligvis ikke kan gjøre.
Viktigst av alt: Det finnes sparsommelige bevis for at en visepresidentkandidat faktisk vinner deg noen velgere direkte. Til sjuende og sist stemmer folk på presidentkandidaten. (Det hjalp for eksempel ikke Michael Dukakis i 1988 at han hadde den erfarne senatoren Loyd Benson som makker.) Jeg har forsøkt å minne meg selv på dette i månedsvis, mens kommentatorene har spekulert rundt om det å utnevne senator Marco Rubio kunne gi Romney flertallet i Florida, eller om senator Rob Portman kunne flytte stemmer i Ohio. Også i Wisconsin skal velgerne til slutt velge eller forkaste Mitt Romney. Den geografiske faktoren bør betraktes med skepsis, og ganske særlig når den breies ut til å gjelde en hel region, som tilfellet har vært med Paul Ryans mulige appell til resten av det amerikanske Midtvesten.
Helt siden de såkalte veepstakes begynte for mange måneder siden, har mange journalister og kommentatorer for enkelhetens skyld operert med to gjenkjennelige kategorier å putte potensielle kandidater i; en bås for de «trygge og kompetente» valgene; og en for de «dristige og interessante». I den første kategorien har vi hele tida funnet folk som tidligere Minnesota-guvernør Tim Pawlenty og førnevnte Rob Portman. De er driftssikre og lojale, og antatt å ligge nært Romneys eget temperament og politiske utsyn. Faren er liten for at de på noe tidspunkt ville overskygget eller undergravd hovedpersonen. De representerer begge bred erfaring (Portman som tidligere kongressmedlem og budsjettdirektør under George W. Bush, Pawlenty som en nøysom og konservativ guvernør med styringserfaring), og deres plass på shortlist var derfor ikke overraskende. Portman var lenge journalistenes heiteste tips, og Pawlenty reiste seg fra ruinene av sin egen elendige presidentkampanje til å bli en mye brukt talsperson for kampanjen. T-Paw. et kallenavn som er altfor uformelt for en så grå kandidat, hadde tilmed vært på shortlista en gang før, da John McCain lette etter sin visepresidentkandidat i 2008. Hvorfor ingen av dem ble valgt får vi neppe vite før de gjennomresearchede sladder-bøkene sendes til trykkeriet neste år, men det kan tenkes at begge hadde stått høyere i kurs dersom Romneys sommer hadde vært litt roligere. Nå må han på sett og vis forandre narrativet.
Med det glassklare forbehold at visepresidentkandidatens taktiske betydning altså er en smule overvurdert, gir det forestående valget av Paul Ryan således god mening. Han er det kanskje tydeligste eksemplet på en kandidat fra puljen av «dristige og interessante» valg, sammen med Rubio, og i mindre grad Louisiana-guvernør Bobby Jindal. Vi skal snart komme tilbake til hvordan Ryan tilsynelatende overskrider skillet mellom grasrot og establishment i det republikanske partiet, men alle disse tre representerer til en viss grad et grasrot-alternativ. Jindal er en sosialkonservativ guvernør med kongressbakgrunn som i årevis har vært elsket på høyrefløyen for måten han har protestert mot Obama-administrasjonens politikk på, enten det har dreid seg om opprydningen etter oljesølet i Mexico-golfen, eller det delstatlige ansvaret for gjennomføringen av den nasjonale helsereformen. Rubio kan på sin side med troverdighet gjøre krav på tittelen «Tea party-bevegelsens første senator», etter at han kjeppjagde den moderate guvernøren Charlie Crist fra partiet under nominasjonsvalgkampen til Senatet i 2010, og Ryans radikale løsningsforslag for å krympe offentlige budsjetter har gjort ham til en insider som likevel har fått republikanske hjerter til å banke raskere og hardere utafor hovedstaden. I denne sammenhengen hjelper det også at han velvillig har name-droppet Tea party-ikoner som Ayn Rand og Friedrich von Hayek.
En av grunnene til at Ryan ikke ble løftet opp til toppen av shortlista før i innspurten, var den breie enigheten, som jeg delte, om at Romneys temperament passet bedre til en mindre dristig kandidat. Det han mistet ved å velge vekk en «base pleaser » som Paul Ryan, kunne han ta inn igjen gjennom å unngå å støte fra seg velgere som har bestemt seg. I en situasjon hvor meningsmålingene tilsier at andelen såkalte «undecideds» er tilnærmet ikke-eksisterende, er det samtidig fullt mulig å argumentere for at denne strategien gir mindre mening enn før. Hvis dette virkelig blir en valgkamp som avgjøres av hvem som har det beste frivilligkorpset på bakkenivå for å mobilisere velgere fra egen leir, gir det potensielt god mening å velge en kandidat som gjør grasrotaktivister og -velgere mer motiverte for å stå på for Romney, en mann mange av dem hittil har betraktet med en viss skepsis.
De varme følelsene han etter sigende har utløst på grasrota betyr imidlertid ikke at Ryan har gitt avkall på sin insider-kredibilitet. Han er leder for budsjettkomiteen i Representantenes Hus, og fra denne posten har han tatt styring over republikanernes økonomiske politikk og budskap. I en opplysende artikkel for magasinet The New Yorker , har reporteren Ryan Lizza beskrevet hvordan Ryan, hjulpet av et en bølge som skylte vekk mange moderate kolleger fra kongressgruppa, systematisk har klart å trekke partiet mot høyre. Han foreslo en mer ytterliggående form for folketrygdprivatisering under Bush-administrasjonen, men det absolutte gjennombruddet kom ikke før han foreslo en modell for å privatisere det offentlige forsikringssystemet Medicare. Han ble fortalt at forslaget var altfor radikalt til å komme noen vei, men historien har vist oss at hvis et forslag først blir lagt til grunn for en diskusjon, tar det ikke nødvendigvis så veldig lang tid før det ikke lenger ser så avskrekkende ut. Tida var Paul Ryans venn, og etter hvert som en sabotasjestrategi mot Obamas dagsorden sammenfalt med et puristisk inntog i republikanernes rekker i Representantenes Hus, fikk Ryans budsjettopplegg, som har Medicare-reform som en sentral bunnplanke, så stor oppslutning at den gikk igjennom Huset og ble republikanernes de facto økonomiske politikk. Planen fikk også støtte fra Mitt Romney.
Hvilket bringer oss tilbake til spørsmålet om narrativet. Slik Al Gore ga en spesiell form til Clintons overordnede budskap i 1992, kan Ryans tallknusende fokus på økonomiske spørsmål bidra til å stramme opp en Romney-kampanje som de siste månedene gradvis har mistet grepet om dagsordenen. Det skulle handle om den høye arbeidsledigheten og Obamas påståtte overbeskatning av gründere og overregulering av næringslivet, men har istedet kommet til å handle om Romneys personlige skattemoral og mulige medansvar for turbokapitalismens mørkeste sider. Kort sagt representerer Paul Ryan en mulighet for Romney til å gå tilbake til å trekke opp den klareste mulige kontrasten til Barack Obama. Ryan er en frimarkedsideolog der Romney er en litt anstrengt pragmatiker, og selv om Ryan hittil har vist seg mer villig til å snakke om budsjettdisiplin enn arbeidsløshet, kan budskapsdisiplineringen han representerer uansett bety en dreining.
Men det er ingen naturlov som tilsier at dette bare kan gagne republikanerne. Kritikere som påstår at Obamas gjenvalgskampanje har manglet et klart budskap, har på sett og vis rett. Obama har tatt til orde for å bruke offentlige penger på investeringer i infrastruktur og nye arbeidsplasser, kombinert med et forsvar for det eksisterende sosiale sikkerhetsnettet, men som et mer ideologisk enhetlig parti kan republikanerne gå med offensivt til verk. Derfor får Obamas budskap ofte et defensivt, nesten konservativt preg. Det kan imidlertid utnevnelsen av Paul Ryan endre på. Meldingen vil fortsatt være den samme, men bevæpnet med Ryans kontroversielle omstrukturering av Medicare, kan Obama nå i det minste gå mer aggressivt til verks. Og det vil ikke være første gang. I New Yorker-artikkelen minner Ryan Lizza om hvor overrasket Paul Ryan ble over Obamas vilje til å bruke budsjettforslaget hans som våpen for å klistre hele det republikanske partiet til upopulære tiltak. Vi får håpet han har utvidet tykkere hud siden den gang, for den slags kommer det mer av framover. Det er samtidig bare å forberede seg på at Florida, selvfølgelig sammen med Wisconsin, rykker fram i prioriteringskøen av vippestater. Andelen pensjonister, den befolkningsgruppa som har høyest valgdeltakelse, garanterer at Obama-kampanjen vil trekke fram Medicare-endringene, og potensielt også Ryans gamle folketrygdforslag, for å minne velgerne på at sikkerhetsnettet ikke er sikret en gang for alle. (Det bør tilføyes at Ryans reformforslag ikke er ment å ramme dagens pensjonister.)
For Obama-tilhengere fra fjern og nær er det bare å stålsette seg. De neste dagene kommer Beltway-mediene til å kappes om å lovprise vekselvis Romney og Ryan for deres respektive «mot»; Romney for at han våger å satse på en ideolog som Ryan; Ryan for at han gjennom en årrekke har insistert på sin ideologi, på tross av at mange har advart om at den ville kortslutte hans politiske karrieremuligheter. Konservative medier som Wall Street Journal, National Review og The Weekly Standard vil benytte anledningen til å hevde sin innflytelse over beslutningstakerne, og vise til sine oppfordringer til Romney om å velge Ryan. Men vi vet ikke om dette er en game changer (to andre ord du kommer til å se mye av, ofte ledsaget av et retorisk spørsmålstegn). Derfor vil jeg avslutningsvis tilbake til utgangspunktet: Husk at visepresidentkandidater i beste fall øver indirekte innflytelse på utfallet av et presidentvalgkamp. Og hold et øye med hvordan Paul Ryan faktisk klarer seg når han nå legger ut på signingsferd med Mitt Romney. Er det hold i påstandene om at Ryan blir betraktet som en superstjerne på grasrota? Vil han lykkes med å doble trykket på den økonomiske politikken? Finner media noe som undergraver ham, slik de gjorde med Geraldine Ferraro i 1984, eller vil han vise seg å være dårligere rusta for tjuefiretimers mediefokus enn først antatt, som med Sarah Palin i 2008? Det sies ofte at den korte valgkampen i amerikansk politikk begynner omkring Labor Day i skjæringspunktet mellom august og september. Men det kan også tenkes at den begynner i dag.