«We put fear and prejudice on trial – and fear and prejudice lost»

Lesere av denne blogg vet at undertegnede ikke alltid nikker like bifallende når veldig kjente mennesker samles for å gratulere hverandre med at de er flinke og/eller mener riktige ting (tenk Oscar-utdelinger, LiveAid, Bono). Det er ikke fordi det de gjør eller mener er feil – mange slike arrangementer får frem både riktige og viktige perspektiver – men mer den snikende følelsen av at hvis de gjør akkurat dette, så er det nok. Gjør man en reklamefilm for en idealistisk organisasjon eller stiller opp på en pengeinnsamling for noe godhjertet noe, så holder det. Da kan man gå tilbake til livet slik det pleier å være, og det er jo veldig greit.

(Video i slutten av artikkelen)

Risikoen var overhengende for at engangsforeteelsen 8: Benefit Reading for Marriage Equality, Milk-forfatteren Dustin Lance Blacks dramatiserte skuespill om rettsaken etter folkeavstemningen som tok vekk homofiles rett til å gifte seg i California, kunne utvikle seg til en slik selvgratulerende fest for Hollywoods A-lag. Her var tross alt yppersteprestene i egne høye personer, først og fremst representert ved Brad Pitt, George Clooney og Martin Sheen, som alle tre har vært solide, prinsippfaste liberalere på saker homoekteskap, u-landsbistand og krigsmotstand i årevis. Her var Jamie Lee Curtis, Kevin Bacon, John C. Reilly, Modern Family-favoritten Jesse Tyler Ferguson og Glee-trioen Jane Lynch, Matthew Morrison og Chris Colfer; alle fløyet til Los Angeles av interesseorganisasjonen American Foundation for Equal Rights (AFER) for å vise verden hva som skjedde da forsvarerne David Boies og Theodore Olson tok på seg ansvaret for å utfordre folkeavstemningsresultatet i retten.

Resultatet ble ingen oppvisning i selvgodhet. Det ble en pedagogisk triumf; det ble en dobbel skoletime, en invitasjon til å få se hvordan dramatikkens språk kan brukes til å vise hvordan det amerikanske rettsvesenet og demokratiet fungerer. Jeg har skrevet om Prop 8, navnet på folkeavstemningen, mange ganger tidligere, og også utførlig om nettopp den rettsaken skuespillet behandler. Jeg skrev med utgangspunkt i rettskjennelsen dommer Vaughn Walker (her gestaltet av Pitt) avga, fordi de saksøkende ikke fikk medhold i å videooverføre rettsaken. Dustin Lance Blacks skuespill er det nærmeste vi foreløpig kommer et blikk på «sannheten», slik det foregikk.

Det er ikke hyperkjendisenes utmerkede innsats som er vinneren etter gårsdagens fremføring. Ei heller er det AFER, selv om de fikk penger og oppmerksomhet i bøtter og spann. Nei, i går vant først og fremst teateret. Som i Jonathan Harveys Beautiful Thing og Tony Kushners monumentale Angels in America viser 8 at teateret kan fylle en viktig rolle som formidler av sannhet og holdninger. Både Beautiful og Angels har senere blitt filmatisert, og funnet sine plasser som selvsagte klassikere i kanonen av filmer om homofili. Men de startet som skuespill, og leser man manuskriptene uavhengig av filmversjonene, står de seg like bra i originalversjon. Du burde lese dem, og se filmene. Og du burde lese Christopher Brams’ nye bok Eminent Outlaws, hvis du vil vite mer om homolitteraturens historiske kår. Men først bør du se 8: fordi du kan få bekreftet at politisk korrekthet ikke alltid er et skjellsord; noen ganger er noe politisk korrekt fordi det som hevdes er korrekt. Som en bonus kan du trøste deg med at meningsmotstanderne ikke kommer til å ta verken budskapet eller skuespillet på alvor, fordi det er de liberale Hollywood-kommunistene som leverer replikkene.

 

1 comment for “«We put fear and prejudice on trial – and fear and prejudice lost»

  1. 6. desember, 2016 at 1:56 pm

    Imipsesrve brain power at work! Great answer!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*