Desemberkalenderen: (Nesten) alt (nesten) tilgitt

I desemberkalenderen vil vi, hver dag fram til julaften, løfte fram mennesker, organisasjoner, fenomener, nettsteder eller popkulturelle nedslag som har engasjert, provosert, beriket eller underholdt oss i 2012. I dag: OL-festen i London.

*****************

 

Finnes det eneste øyeblikk du egentlig husker fra sommerens EM i fotball? Det utmerkede, norskspråklige fotballtidsskriftet Josimar (som vi strengt tatt burde brukt en egen desemberkalender-oppføring på å hylle, men i denne parentesen er kun plass til en varm anbefaling) mener Mario Balotellis monumentale «var det noen mer»-feiring etter at han hadde skåret det målet som sendte herlige Tyskland ut i glemselen er årets fremste fotballminne, men der er følelsene fortsatt såpass såre at vi ikke kan si oss enige. Når det er sagt: Finnes det noen andre? Et halv år senere virker EM-sluttspillet fjernt og uformelig, som noe som bare kanskje skjedde i det hele tatt.

 

Så ikke med sommer-OL i London, som avsluttet den sommeren europamesterskapet startet. (Nesten) 9 milliarder pund (det er altså (nesten) 90 MILLIARDER faens kroner!) er en stor regning å forsvare, i en tid da den konservative finansminister George Osborne insisterer på at de lavest lønnede skal tynes mens de rikeste går fri (se også: USA, uansett hva som skjer). Det hjalp ikke at Mitt Romney, som trakk i trådene da Salt Lake City arrangerte lekene i 2002, brukte sin første utenlandstur som republikansk presidentkandidat til å så tvil om kompetansen til arrangørene, selv om det hjalp Obama-kampanjens forsøk for å definere Romney som en livsfjern tåkedott. Det var bare et år siden opptøyene i Tottenham (Desemberkalender-favoritten Owen Jones har en flott rapport om hvordan det går nå); bare noen måneder før det hele braket løs gjenvalgte londonerne den fårete overklassebajasen Boris Johnson som borgermester; og kritikken av den olympiske komiteens rettighetspolitikk var massiv, også på Skrivekollektivet. Akkurat som før fotball-EM, da jeg skrev at «mye mangler før EM er en sikker suksess», måtte London-OL strekke seg etter flere mål enn det var naturlig å innfri.

 

Men så, helt plutselig, gikk faktisk i gang: For tre uker var alt glemt, og et forent Team GB ignorerte tverrnasjonale skrubbsår (som den lille detaljen at statsministeren i Skottland vil si takk og hei til kongedømmet i 2014). Mohamed ‘Mo’ Farah, den somalisk-fødte hjemmefavoritten, vant langdistanseløp, og man kunne formerlig høre rabiate British National Partys innvandringsmotstander Nick Griffin slå en fortvilet knoke i sofaputen i frustrasjon, men det var ingenting mot følelsen da skotten Andy Murray vant tennis-turneringen i Wimbledon, og sang med på God Save the Queen. Lyden av en eksploderende Alex Salmond (SNP) var hørbar helt til Bergen.

Hvor ille det enn var for nisjepartiene, ingen irritasjon virket sterkere enn den over Danny Boyles åpningsseremoni (som du kan se på NRKs nettsider ut året). «Det føles som om jeg nettopp har sett en 27 millioner punds reklamefilm for Labour», skrev toryen Toby Young på Twitter, i følge New Statesman. Han hadde et poeng, for her var en ti minutters hyllest av det offentlig helsevesenet som er en torn i øyet for de konservative, her var feiringer av modernitet og innvandring. Stephen Daldrys morsomme, men ufokuserte avslutningsseremoni inneholdt sågar en hyllest til partydopkultur, komplett med tilårskomne Fatboy Slim, Russell Brand og noe med en blekksprut.

Innimellom der gjenvant britene selvtilliten. Den trenger de, for George Osborne er stadig finansminister.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*