Annette Vilhelmsen kan ikke vinne

I ettertid er det lett å si at signalene var tydelige allerede i oktober ifjor, da to tredjedeler av SFs medlemmer i en uravstemning foretrakk den venstreorienterte folketingspolitikeren Annette Vilhelmsen foran den pragmatiske helseminister Astrid Krag som ny partileder etter Villy Søvndal. Vilhelmsens overveldende seiersmargin hadde ikke nødvendigvis bare med et vinnende vesen å gjøre. Venstresida i SF lette lenge etter en samlende kandidat, og det var ikke gitt at det skulle være Vilhelmsen. Men når det til slutt ble henne, la en grasrot frustrert over manglende gjennomslag i regjeringskoalisjonen med Socialdemokraterne og det liberale sentrumspartiet Radikale Venstre, alt sitt håp i henne; en forventning hun umulig kunne oppfylle. Regjeringsgrunnlaget sto fast, og som vi nylig har skrevet om ble SF ganske raskt bli tvunget til å gi opp enda større deler av sin kjernepolitikk, i og med regjeringens vekstpakke for næringslivet, komplett med kutt i velferdsordninger og skattelettelser til næringslivet.

Men det var ikke bare på partiets venstreside at Vilhelmsens seiersmargin innvarslet begynnelsen på enda tyngre tider. I kretsen rundt Astrid Krag, medregissøren av den bevisste tilnærmingen til Socialdemokraterne som til en høy pris hadde gjort partiet regjeringsdugelig, men ideologisk diffust, fryktet man nå for sitt eget politiske gjennomslag. Den nye venstreorienterte retorikken var for dem en tilbakevending til det klassiske, maktesløse SF. De fryktet for sin egen posisjon i partiet, og fikk rett, på kort sikt. Vilhelmsen fjernet «høyrefløysstøtten» Thor Møger Pedersen som skatteminister og erstattet ham med tidligere partileder Holger K. Nielsen. Men neste kapittel i sagaen var et potensielt paradoks, som illustrerer hvor mye av SFs daglige arbeid som tilsynelatende nå er preget av mistro, tilskrevne motiver, fokus på retorikk heller enn politikk, og mest av alt dårlig kommunikasjonen.

På tross av at den praktiske tilnærmingen mellom SF og Socialdemokraterne fortsatte i regjeringens politikk gjennom videreføringen av hovedlinjene fra dens borgerlige forgjengere, stilnet ikke kritikken mot Annette Vilhelmsens retoriske venstresving. Etter å ha gått igjennom en kort men svært offentlig tenkepause, meddelte så tidligere nestleder Mathias Tesfaye at han hadde meldt seg ut av SF og inn i Socialdemokraterne. Mureren og fagforeningsmannen Tesfaye, som hadde begynt sin politiske løpebane hos venstreradikale Enhedslisten ikke mange årene før, oppga SFs manglende forståelse og respekt for vanlige arbeidsfolk som hovedårsak til utmeldelsen. Partiet var for dårlig til å snakke lønnsmottakernes sak, og mer opptatt av å forsvare mennesker på offentlige ytelser enn av arbeidsfolks bekymring for usikre jobber og lønnspress, mente Tesfaye. Den konklusjonen var det lite å gjøre med, konstaterte SF-ledelsen, men de kunne ikke si det de kanskje burde sagt; at den ga liten mening, all den tid politikken SF førte, la betydelig større vekt på å imøtekomme Tesfayes kritikk enn de fagre løfter fra Annette Vilhelmsen til egen venstreside gjorde. Hadde Tesfaye vært litt mer bekvem med situasjonen, eller bare sett på hva SF-lederen gjorde, i stedet for hva hun sa, kunne han nok ha blitt værende i partiet.

Men fra og med igår kveld fikk han selskap i Socialdemokraternes medlemslister av en langt større skalp for statsminister Helle Thorning-Schmidt: Jesper Petersen, inntil nå partiets fremste talsperson i Folketinget, og en sentral skikkelse i Krag-kretsen helt siden «børnebande»-dagene tidlig på 2000-tallet. Det er ingen tvil om at tapet av den mer lavmælte arbeidshesten Petersen er ydmykende for Annette Vilhelmsen. Ved siden av Astrid Krag var han det kanskje tydeligste eksempelet på at hun ville forsøke å forene fløyene i partiene og frede regjeringsprosjektet. Når han nå forsvinner, blir det lettere å hevde at Vilhelmsen har mislyktes som leder, og meningsmålingene forut for seinhøstens kommunevalg bærer dessuten bud som tunge tider forut.

Rett nok er det ikke helt enkelt å få grep om den konkrete utløsende faktoren i Jesper Petersens partibytte, men det er i seg selv nokså symptomatisk. Det antydes noe om Vilhelmsens lederstil, og at «SF har forandret seg», formodentlig i en mer venstreorientert retning. Den nye partilederen fikk oppbakning fra medlemmene til en politisk linje som Petersen åpenbart ikke lenger kan stå inne for. Men paradokset består like fullt. For øyeblikket presses Annette Vilhelmsen fra begge sider samtidig: Fra venstre, for at regjeringen fører en politikk som gir etter for mye overfor Socialdemokraterne og De Radikale. Og samtidig fra sin egen høyreside, som opplever at partiet har lagt om kursen til venstre, iallfall i det meste bortsett fra regjeringens praktiske dag-til-dag-politikk. I mellomtida blir kritikerne mer og mer uenige om virkeligheten.

Dette burde jo ellers ikke være en spesielt attraktiv tid for et skifte over til Socialdemokraterne. Også storebror på venstresida gjennomgår en slags identitetskrise, med regjeringsslitasje og dertil hørende velgerflukt, om enn fra et litt høyere nivå. Likevel finner jeg i utgangspunktet liten grunn til å sette spørsmålstegn ved motivene til avhoppere som Tesfaye og Petersen. Petersen har beskrevet hvilket skjellsettende personlig beslutning det har vært å forlate et parti han har vært medlem av så lenge, og innse at han nå er sosialdemokrat. Når han går fra «frontlinjen i SF til bakerste benk hos Socialdemokraterne», mister han naturligvis også innflytelse. Men på ett nivå kan dette også være det optimale tidspunktet for et skifte. Hvis Jesper Petersens politiske kompass stadig er innstilt et sted i skjæringspunktet mellom Socialdemokraterne og SF, kan han ha interessante perspektiver å bidra med når hans nye parti skal ta fatt på diskusjonen om hva det vil si å være «venstreside» idag, en debatt finansminister Bjarne Corydon åpnet med et brak for en knapp måned siden. Nå er ikke Jesper Petersen lenger «høyreorientert» SF-er. I dag kan han like gjerne oppfattes som en del av venstresida i sosialdemokratiet.

Oppdatering: I løpet av dagen har også Europa-parlamentsmedlem Emilie Turunen meldt overgang fra SF til Socialdemokraterne.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*