Det tredje hjulet er også viktig

Når jeg først er igang med å vurdere å gjenbruke eller revidere gamle overskrifter, kunne det vært fristende å sette overskriften «Pia Olsen Dyhr kan ikke tape». Den optimistiske tonen henger ikke minst sammen med at forgjengeren Annette Vilhelmsen, ifølge en artikkel frå vår hånd i 2014, «ikke kan vinne», mens dagens SF-leder på sett og vis har vunnet bare ved å ha gjort partiet klart til et folketingsvalg. Men tvil likevel ikke på at det har vært en steintøff oppgave for den tidligere ministeren. SF var nær ved å rakne fullstendig etter den mislykkede regjeringsperioden, og partiets pragmatikere – Jesper Petersen, Ida Auken, Astrid Krag, Ole Sohn og mange andre – forlot SF på rekke og rad. Sperregrensa spøkte i de gjenværende SF-ernes drømmer, og nå skulle man altså, ydmyket og uten verken mannskap eller selvtillit, gjenfinne seg selv og sin egen politikk, i konkurranse med Enhedslisten til venstre for seg.

Det har ikke vært lett, men når Pia Olsen Dyhr er en vinner, lenge før valgdagen og nærmest uansett resultat, så er det fordi SF fortsatt står oppreist. De kan til og med ranke ryggen litt, både når de tenker på hvordan de har løftet klimaspørsmål og dagpengene opp på dagsorden, og når de gløtter på meningsmålingene. Tilbakegang er uunngåelig, men katastrofen er avverget. Derfor kunne Olsen Dyhr i kveld, i DR-programmet Mød Partierne, si at SF gjerne går i regjering igjen, selv om det ikke blir i neste valgperiode.

I den innledende kortsvarsrunden bekreftet SF-lederen også at det, uansett om hun gjerne skulle fortsatt som minister, er litt befriende å kunne fremme partiets primærstandpunkter. Det er SV-leder Audun Lysbakken sikkert enige med henne i. Forskjellen på dem er imidlertid at interessen for hva SF mener er langt større enn for hva SV måtte ha. Det kan lyde paradoksalt, men sånn sett har SF blitt belønnet for å «si fra seg ansvaret», mens SV lojalt sto løpet ut.

Når det gjelder hva SF mener og har ment, kom opposisjonspolitikeren tydelig fram i en tidlig holmgang med programleder Kåre Qvist om partiets holdning til boring etter skifergass. I 2010 stemte SF for å åpne for boring etter «gass», og Pia Olsen Dyhr gikk så noen runder med programlederen om hvorvidt det burde visst at det var en den mer forurensende skifergassen, ikke naturgass. SF-lederen ble drevet på defensiven, men hevdet at innbyggerne i Jylland har grunn til å føle seg ført bak lyset av daværende klimaminister Lykke Friis (Venstre). Antydningen om at ministeren kan ha gitt feilaktige opplysninger eller holdt opplysninger tilbake for Folketinget, er for øvrig en riktig alvorlig påstand.

Olsen Dyhr virket mer bekvem med å snakke om SFs forslag til ny dagpengereform, en sak hun allerede innledningsvis hadde kalt sin aller viktigste. Det oppsiktsvekkende partnerskapet med Dansk Folkeparti forplikter SF til å få gjennomslag for at gjenopptjeningstida for folk som har uttømt retten til dagpenger skal justeres ned igjen til et halvt år. Flere skal kvalifiseres til ny dagpengerett gjennom at deltids- og sesongjobber skal telle med i grunnlaget. Utover dette vil SF øke den totale dagpengeperioden til tre år, mot dagens to. Før reformen i 2010 – støttet av V, DF, Det Konservative Folkeparti og Det Radikale Venstre – var dagpengeperioden fire år. (Den er på to år i Norge.) Samtidig måtte SFs leder innrømme at selv ikke hennes opplegg vil forhindre at mellom to tusen og fire tusen mennesker faller ut av systemet. Det tilsvarer ellers omtrent det tallet den opprinnelige reformens støttespillere i utgangspunktet opererte med selv med halvert dagpengeperiode. I dag vet vi at det reelle antallet ble langt høyere. Olsen Dyhr er, som det sømmer seg en tidligere og potensiell framtidig minister, fornøyd med at SFs forslag ville være et langt steg i riktig retning. Sannsynligheten for at særlig økningen av perioden man kan motta dagpenger blir til noe, er likevel tilnærmet lik null.

Deretter ble hun presset på hva SF vil gjøre for en gruppe som faktisk har langt trangere kår enn de som er på, eller kan få, dagpenger. Mottakerne av «kontanthjælp» har blitt en yndet boksesekk for borgerlige politikere som setter opp regnestykker over hvor mye penger som skal til for at det «skal betale sig at arbejde», og seinest idag har Konservatives Søren Pape Poulsen foreslått en maksgrense for offentlige ytelser som gjør at forsørgere med barn kan komme til å tape mellom to og tre tusen kroner per måned. Pia Olsen Dyhr lovet naturligvis å kjempe mot Konservatives og Venstres «kontanthjælpsloft», men programlederen ville gjerne vite om SF ikke hadde fokusert for mye på dagpengemottakerne sammenlignet de som får kontanthjelp, når det er sistnevnte gruppe som har minst å rutte med. «Sådan kan man ikke stille det op,» protesterte SF-lederen, og viste til at partiet såvisst har talt de aller mest utsattes sak.

Men spørsmålet var en snedig spissing og en overgang til SF-forslaget om et eget skattefradrag for grønn oppussing. Venstre vil ha et såkalt «håndværkerfradrag» for å øke jobbveksten i byggebransjen, men SF vil stramme skruen og ideelt sett ha en miljøgevinst på kjøpet. Når saken ble satt i sammenheng med en mulig motsetning mellom folk som går på dagpenger og de som får kontanthjelp, skyldes det at et oppussingsfradrag kan beskyldes for å favorisere, ja til og med subsidiere, de relativt velstående. Oppussingsprosjekter er dyre, også selv om man får skattefradrag for deler av kostnaden, og det er selve fradraget også. Olsen Dyhr understreket at forslaget omfattet også mindre bemidlede leietakere, men hun klarte etter mitt syn ikke å bestemme seg for om det er sysselsettings- eller klimaeffekten av forslaget som er viktigst, og hadde heller ikke et helt overbevisende svar på påstanden om at fradraget kunne bli vanskelig å finansiere. Å reversere noen skattelettelser til næringslivet er sikkert greit, men er det virkelig oppussingsprosjekter som skal nyte godt av pengene? Økonomene DR hadde snakket med var tvilende til hvor effektivt tiltaket er. Det er jeg også. Her til lands har Høyre-FrP-regjeringa, som opprinnelig ble inspirert av svenskenes modell, lagt et lignende forslag i skuffen.

Noe av det interessante med DRs partilederutspørringer, er at politikerne utfordres både på kjernesakene og på sammenhengen i politikken, uten at man av den grunn fortaper seg i detaljer. Pia Olsen Dyhr beviste om ikke annet at SF er et sosialt bevisst parti som også har noen ideer og forslag som ikke er like forsiktige og forutsigbare som dem som kommer fra andre partier. Det gjør henne i mine øyne til en av dansk politikks undervurderte profiler.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*