I kveld meddelte Pia Kjærsgaard at hun går av som leder for Dansk Folkeparti. Hun har utpekt dagens nestleder, Kristian Thulesen Dahl, som sin foretrukne etterfølger. DF er imidlertid et parti det eksisterer mange forenklede oppfatninger om. En av de vanligste og vesentligste er at partiet, ettersom det kan karakteriseres som «høyrepopulistisk», nødvendigvis har så mye til felles med det norske Fremskrittspartiet. Derfor republiserer vi en artikkel fra 10. september 2011, midt i den danske valgkampinnspurten, der Jørgen Lien så nærmere på de to partienes fellestrekk og ulikheter.
***
Som Lasse Jensen kommenterte i dansk P1s Mennesker og medier på fredag, har nabolandenes nokså glisne interesse for det danske folketingsvalget stadig en tendens til å dreie seg om innvandringsspørsmål. Vel har de fleste fått med seg at pendelen er i ferd med å svinge bort fra Dansk Folkepartis knallharde innstramningskurs, men det mest interessante i så måte er at innvandringsspørsmålet ser ut til å fylle mindre i denne valgkampen enn på noe annet tidspunkt de foregående ti åra. Likevel fungerer DF ofte som en snarvei inn i dansk politikk for utenlandske journalister, og i norske tilfeller ofte via en overfladisk framstilling av DF som en slags åndsbror av Fremskrittspartiet. Selv om partiene har likhetstrekk, er det definitivt en forenkling.
På overflaten er det riktignok mye som ser likt ut. I likhet med DF har FrP til tider hatt stor suksess med å være det eneste partiet som helt konsekvent har tatt til orde for en strengere innvandringspolitikk. Men det er to vesentlige forskjeller. For det første er Dansk Folkepartis tone overfor innvandrere mye hardere, hvilket sier mer om DF enn det gjør om FrPs eventuelle moderasjon. Siv Jensen har snakket om snikislamisering, Christian Tybring-Gjedde om sosialdemokratiske svikere, og Carl I. Hagen har gjentatt sin grunnløse påstand om at «de fleste terrorister er muslimer», men når det skulle forhandles politiske avtaler med Bondevik-regjeringen (2001-2005) – de fire åra da FrP hadde stor innflytelse over samfunnsutviklingen – sto ikke innvandringspolitiske spørsmål i sentrum for forhandlingene. Motsatt da for Dansk Folkeparti, som ikke bare har overgått FrP i skremselspropaganda om hva innvandringen gjør med våre respektive land (Forby parabolantenner i innvandrertette strøk, av frykt for at de skulle radikaliseres av al-Jazeera! Innvandrerne spiser opp kakene våre!), men også møtt opp til enhver budsjettforhandling med Venstre og Det Konservative Folkeparti med krav om penger til utkastelse av flyktninger, strammere familiegjenforeningsregler, eller poengsystem for innvandrere. Det kan kanskje også gi en pekepinn om råheten i DFs retorikk at partiets leder Pia Kjærsgaard er dømt for rasisme.
Innvandringspolitikken har også avslørt et annet felt hvor det blir unyansert å sammenligne partiene direkte, om ikke annet så fordi Norges og Danmarks utgangspunkt er grunnleggende forskjellig. Det gjelder synet på EU. Carl I. Hagen har riktignok sagt at han mener FrPs rolle som ja-parti i 1994 var hansstørste strategiske feilsteg som partileder, men idag har ikke partiet en offisiell holdning til norsk EU-medlemskap, utover at de vil respektere utfallet av en folkeavstemning. Dansk Folkeparti må på sin side forholde seg til at Danmark er medlem av EU. Dansk Folkeparti oppfatter seg idag ikke lenger som et parti som anbefaler at Danmark forlater unionen, men som dypt EU-skeptisk. Samtidig har denne skepsisen blitt dypere de siste åra, i takt med at EU har blandet seg mer og mer i hvordan danskene håndterer sin flyktnings- og innvandringspolitikk. EUs menneskerettighetskommisær har i årevis kritisert de danske innstramningene i familiegjenforenings- og ekteskapsregler, og gjeninnføring av grensekontrollen, som DF krevde som motytelse for å støtte tidligpensjonsreformen i våres, falt heller ikke i god jord i Brüssel. Å sammenligne norsk og dansk innvandringsdebatt, og dermed Fremskrittspartiet og Dansk Folkeparti, uten å ta hensyn til måten EU spiller inn, gir sånn sett i beste fall et ufullstendig bilde.
Det tredje innspillet til områder hvor DF og FrP skiller lag, både hva gjelder forutsetninger og politiske mål, er i skattepolitikken. FrP er som vi vet et liberalistisk parti, tuftet på «sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep». Det er diskutabelt hvorvidt FrP følger opp det med offentlige inngrep like entusiastisk som de følger opp kravet om skatte- og avgiftslettelser – de er kanskje det partiet som ønsker flest statlig garanterte rettigheter av alle – men for DF er utgangspunktet et annet. Rett nok sprang partiet ut av Mogens Glistrups gamle Fremskridtsparti, en konstruksjon som over tid beveget seg fra klassisk liberalisme til ildsprutende fremmedfiendtlighet, men det er lenge siden nå. Fremmedfrykten er der enda, men på skattefeltet er partiet ikke til å kjenne igjen. I dansk offentlighet er det framfor noen De Konservative som hever fanen for skattelettelser, og som vi så senest tidligere denne uka, er DF i motsetning til FrP, snarere et parti som vektlegger velferd tyngre enn skatt. I det perspektivet var det ingen overraskelse at Pia Kjærsgaard avviste Lars Barfoeds (K) skattekrav, med henvisning til at det kunnesvekke velferden.
Misforstå meg rett: Dansk Folkeparti finner seg godt til rette på høyrefløyen, og med bakgrunn i hvor mye plass innvandringspolitikken tar i partiets retorikk, vil det være naturlig å kalle det et høyrepopulistisk parti. Men sammenlignet med FrPs kombinasjon av streng innvandringspolitikk og økonomisk liberalisme, føles det mest korrekt å omtale DF som et «velferds-nasjonalistisk» parti. Omtrent som de man omtalte som Reagan Democrats i USA på 1980-tallet, har Dansk Folkeparti siden 2001 overtatt mange av Socialdemokraternes gamle velgere, og de befinner seg i dag utvilsomt lengst til venstre i den borgerlige blokken, noe som ikke minst skyldes den fullstendige utryddelsen av borgerlige sentrumspartier over samme tidsrom.
En av de mer grunnleggende tingene DF og FrP likevel har felles, er at de ofte framstilles av utenlandske journalister som om de kun har ett bein å stå på – det innvandringspolitiske. Begge henter imidlertid også en betydelig del av sin politiske appell i eldrepolitikken. FrP har arbeidet målrettet i en lang årrekke, først ved John Alvheim og deretter eldregeneral Carl I. Hagen, for å vinne posisjonen som partiet som virkeligprioriterer eldre (der de andre partiene selvsagt bare lover og lyver), mens Dansk Folkeparti i sin tid presset igjennom ældrechecken for mindre bemidlede pensjonister. Saken illustrerer at DFs skepsis til skattelettelser ikke er absolutt, men de skal helst komme de eldre til gode. Dessuten tegner den sosiale profilen opp en interessant kontrast til innretningen på FrPs skattepolitikk.
Til slutt skal det sies at jeg langt fra er den eneste som har påpekt at DF og FrP, på tross av enkelte overordnede likhetstrekk, er ganske forskjellige partier. Siv Jensen har selv sagt at FrP etter hennes mening har lite til felles med DF. Det kan man mene mye om, men uansett er det grunn til å håpe på at sammenligningene kan bli mer nyanserte framover, særlig dersom DFs innlytelse over dansk politikk blir redusert etter folketingsvalget neste torsdag. Et godt sted å begynne kan således være å kaste et blikk på en meningsmåling fra Jyllands-Posten, som vi omtalte i forrige uke. Her sa 40% av danskene at de enten var fornøyde med innvandringspolitikken slik den føres i dag (underforstått: at det ikke er behov for ytterligere innstramming), eller at det er rom for oppmykning. Det antyder at DFs viktigste merkesak falmer i velgernes bevissthet, slik FrPs ønsket å begrave innvandringsspørsmålet i årets valgkamp. I Danmark ser Det Radikale Venstre igjen ut til å være den nye vinen. Det kan utfordre gamle oppfatninger om hvor dansk politikk er på vei, både i dansk og utenlansk presse.