«Anything you can do…»

Forut for valgkampen i 1997 forpliktet partileder og statsministerkandidat Tony Blair britiske Labour til å holde seg innafor de økonomiske rammene John Majors konservative regjering hadde satt opp i sitt langtidsprogram. Det var hans metode for å berolige velgere som ikke stolte på Labours økonomiske disiplin. På felt etter  felt slo Blair fast at det ikke ville komme grunnleggende endringer. Velgerne skulle overbevises om at en stemme til Labour slett ikke var et eksperiment, men en stemme for en moderat endring omprioritering som kunne bringe optimismen og solidariteten tilbake i Storbritannia.

Selv om hun gikk til valg på noe annet, har Socialdemokraternes (S) statsminister, Helle Thorning-Schmidt, siden valget i 2011 vist at dennne øvelsen slett ikke trenger å være forbeholdt opposisjonen. Presset av regjeringspartneren Det Radikale Venstre (R), aksepterte S og Socialistisk Folkeparti (som seinere forlot regjeringa) en formulering i regjeringserklæringa om at de borgerlige forgjengernes økonomiske politikk skulle videreføres «i bredeste forstand». og lojaliteten til denne linja har langt på vei demmet opp for anklager om økonomisk uansvarlighet underveis i regjeringsperioden. At det ikke har forhindret påstander om løftebrudd, er en annen historie. Det slår iallfall an tonen: Socialdemokraterne arbeider beinhardt, ikke minst valgene, for å stenge flankene for angrep fra opposisjonsleder Lars Løkke Rasmussen og Venstre.

På toppen av en valgkampanje drapert i det konservative slagodet «Det Danmark du kender», har Thorning i hele valgperioden jobbet målrettet for å ta luven av kritikk og nye utspill fra Løkke. Når først samarbeidsdokumentet Fair løsning, forfattet sammen med SF, måtte legges i skuffen for å få med Radikale Venstre i 2011, har Thorning inngått en rekke avtaler med hovedmotstanderen Venstre, fra budsjettsamarbeid til skattereform og tøffere krav til studenter og stønadsmottakere. S og R har langt på vei ført en konsensuspolitikk når de store pengene skal fordeles og de strukturelle grepene tas, som for eksempel «vekstpakker» og skolereformer. Det trenger naturligvis ikke bety at ikke regjeringspartiene faktisk står inne for den politikken som blir framforhandlet og ført, men de har vært svært pragmatiske i jakten på brei enighet.

Det er ikke før nærmere valgkampen at regjeringa har begynt en viss partipolitisk spissing. Og det kan virke som om velgerne, både til høyre og venstre, er beroliget: Thorning har høy troverdighet over hele linja, og selv om målingene de siste dagene har beveget seg sakte i borgerlig retning, har Thorning mer enn god grunn til å være fornøyd med at sentrum-venstre-blokka fortsatt har mulighet til å vinne. Regjeringspartiets valgkamp blir imidlertid bare mer og mer defensiv. Når Løkkes foreslår å redusere bistanden, legger S fram et valgmanifest som skroter en tidligere lovet økning. Det samme gjelder i innvandringsdebatten. Selv om det er enkelte ting som skiller S og V, forblir Socialdemokraternes posisjon først og fremst reaktiv. Først legger Løkke fram en «plan». Så kaller S inn til pressekonferanse for å oppsummere sin egen, mindre hysteriske, men nesten like strenge politikk dagen etter.

Motivet er lett å gjennomskue: Socialdemokraterne har, etter min mening med urette,  i valgkamp etter valgkamp siden 2001 blitt beskyldt for å ønske seg og/eller føre en markant mer liberal innvandrings-, asyl- og flyktningpolitikk enn de to store partiene i borgerlig blokk, Venstre og Dansk Folkeparti. Etter Venstres symbol- og signaltunge «tiltakspakke» for å få ned antallet asylsøkere, og etter at Løkke i debatt etter debatt har gjentatt at det er Socialdemokraternes og Radikales «snille»politikk på feltet som er årsaken til høyere asyltall (det mer komplette svaret er naturligvis en urolig verdenssituasjon, med krig, konflikt og forfølgelse), vil Thorning gjerne gjøre Venstre medansvarlig framover. Hva er da mer naturlig enn å gripe til det danskeste virkemiddelet av alle – det tverrpolitiske forliket? Og apropos signaler: Venstre er selvfølgelig ikke interessert i noe slikt – føreløpig. De har også Dansk Folkeparti, sin egen konkurrent til høyre for seg, å se opp for.

Det er fortsatt forskjell på de to store partiene. Motsetningen mellom velferd og skattekutt gjelder, der som her hjemme. Poenget er snarere at Socialdemokraterne, etter min smak, lar frykten for at Venstre får ha en banehalvdel aleine, og dermed frykten for å tape, overskygge viljen til å vinne gjennom å presentere politikk på sine egne premisser.