«Some people may not like us, but we do make a really good pop song, and they’d still dance to it at a wedding.» (Harry Styles i Where We Are: Our Band, Our Story, side 43)
Medlemmene av One Direction ler mye. I den DVD-aktuelle dokumentaren One Direction: This is Us går det aldri mange minuttene mellom hver gang boybandguttene passer på å understreke at limet som holder dem sammen er felleskapsfølelsen og behovet for å «have a laugh». I blant kan samtalene gruppemedlemmene imellom føles i overkant arrangerte, men man sitter også med følelsen av at den som vil prøve å holde den krøllete energibomben Harry Styles til manus for lenge kommer slite ut flere kameraer enn budsjettet tillater. One Direction er store nok til å gi faen, men de gjør det ikke. Kanskje er det der nøkkelen ligger.
Det er umulig å unngå å lese This is Us opp mot Jon Chus Justin Bieber: Never Say Never (2011), konsertdokumentaren om Justin Biebers vei til Madison Square Garden. Det var en uskyldig tid, mens Bieber stadig var et barn som kjente på følelsen av å være større enn han selv forstod. Siden har ting endret seg, som Jørgen skrev om forleden. Men det viktigste man legger merke til når man ser hvis man leser tekstene opp mot hverandre, er at Bieber nesten aldri er omgitt av folk på hans egen alder. Det problemet slipper 1D-guttene, som i hver eneste scene har hverandre å lene seg på. Da blir ikke «having a laugh»-retorikken bare en språklig støttekrykke som skal vise at guttene er de mest normale i hele verden, men en konkret måte å holde hverandre nede på.
Idéen om «helt vanlige» mangemillionærer som ler av de samme tingene som deg er selvfølgelig også en lukrativ markedsføringsstrategi, og med på å holde liv i tenåringsdrømmer om at denne ukens hjerteknuser synger akkurat til deg. Popstjernemytologi er helt avhengig av illusjonen om en flat verden der sengesett og lønsjbokser en gang kan byttes inn i vennskap og kjærlighet, fordi din utvalgte popstjerne er «akkurat som deg». Det er også omtrent her den nyliberale tåkedrømmen om at One Direction eller Justin Bieber viser deg at «du kan komme så langt du vil bare du tror på deg selv» kommer fra. Folkene rundt Justin Bieber har tilsynelatende gjort denne nedlatende feiltagelsen, popularisert av grunne, men velformulerte forfattere som Thomas Friedman og Malcolm Gladwell, til en slags ideologi (Den er pakket og klar for en kino nær deg når oppfølgeren til Never Say Never har kinopremiere i romjulen). Teorien om at sosial arv kan overvinnes ved hjelp av målbevissthet, øvelse og en Internett-forbindelse er salgbart som slagord, men kan kun fungere i et luftløst rom hvor politiske realiteter og sosial arv er suspendert. IThis is Us den slags svada begrenset til én kommentar i ett av de svært få intervjuene med bandets fans.
Det mangler analyser av hva fenomenet One Direction betyr, men Morgan Spurlocks film byr på overraskende komplekse portretter av medlemmene, og særlig deres familier. Zayn Malik, som er andregenerasjonsinnvandrer fra Bradford (en av det nasjonalistiske British National Partys få sterke området i Storbritannia), beskriver bakgrunnen sin som «arbeiderklasse», i en nasjon hvor klasseidentifikasjon fortsatt har langt sterkere konnotasjoner enn i Norge. I en annen scene snakker Liam Paynes far om hvordan det var at hans eneste sønn plutselig ble rykket ut av familien i en alder av 17: «All I had to offer him, was to take him drinking and playing snooker. I didn’t really have an awful lot to offer him, but that’s part of your establishment as a young man. And that time went. I’ve missed it.» Farens nesten skamfulle innrømmelse av at overgangsritene i hans sosiale klasse begrenser seg til å lære sønnen å drikke øl og spille biljard, aktiviteter den kulturelle middelklassen ville snøftet av. Det gir et bilde på hvor lang veien fra Wolverhampton til Wembley* er. I slike øyeblikk er This is Us ikke bare effektivt imagepleie; da er den faktisk også små glimt av sosialhistorie.
One Direction-medlemmene nærer ingen illusjoner om at et boyband satt sammen gjennom et TV-program er noe evighetsprosjekt. Her er en rekke referanser til hvordan medlemmene ønsker å bli husket når bandet er historie, og i blant føles det som om de allerede omtaler 1D som et prosjekt med et forutbestemt slutt (igjen i motsetning til Bieber, som kalte sin andre (!) selvbiografi for Det er nå det begynner). Det gir en friere tone, og større manøvreringsrom den dagene medlemmene går solo.
One Directions kommersielle mål er å være så vanskelig å mislike at du til slutt gir opp. Filmens oppgave er å bidra til det samme, men innimellom klarer den å bli noe mer. Først og fremst er likevel One Direction: This is Us en fortelling om hvordan man takler stjernestatus når man kommer rett fra videregående. Da gjelder det åpenbart først å fremst å le så ofte du kan.
***
I desemberkalenderen vil vi, hver dag fram til julaften, løfte fram mennesker, organisasjoner, fenomener, nettsteder eller popkulturelle nedslag som har engasjert, provosert, beriket eller underholdt oss i 2013.
* Den britiske arenaen som har hovedrollen her er riktig nok O2 Arena og ikke Wembley, men det henvises til en fotnote for ikke å ødelegge alliterasjonen.