Hvilken Medicare-plan gjelder for Romney-Ryan?

Du trenger ikke være enig med den liberale talkshowvertinnen Rachel Maddow i at utrullingen av Mitt Romneys visepresidentkandidat Paul Ryan er den mest mislykkede i nyere tid, for å vedgå at den første uka på mange måter har skapt en viss forvirring. Maddows syn baserer seg på en ganske bastant oppfatning av hva som kommer til å bli sluttresultatet av Ryans bidrag til Romneys valgkamp, nemlig at han, med sine kontroversielle synspunkter på så vel økonomiske som verdispørsmål, er og vil forbli en belastning. Jeg ser for meg et mer sammensatt bilde, hvor den konservative grasrota er i ekstase, mens meningsmålingene ligger noenlunde i ro. Samtidig kan det ikke nektes for at den republikanske kampanjen har strevd hardt med å finne et sammenhengende og overbevisende svar på hvordan Romney og Ryans respektive økonomiske politikk skal gå opp i en høyere enhet.

Det handler om Medicare, selvfølgelig. Nancy Pelosi og ledende demokratiske strateger konstaterte allerede da Paul Ryans skisse til langtidsbudsjett ble vedtatt av Representantenes Hus, med en privatisering av denne viktige delen av det sosiale sikkerhetsnettet som en essensiell del, at hennes partis egen strategi var å klistre republikanerne til Ryan-planen natt og dag. Dette visste Mitt Romney da han landet på Paul Ryan som makker. Ryan er den type visepresidentkandidat som kan være istand til å flytte den nasjonale samtalen, selv om han ikke nødvendigvis flytter velgere direkte, og således er han en kandidat som kan gi en høy potensiell gevinst. Men han innebærer omvendt også en betydelig risiko, og demokratene har umiddelbart og med stor iver skredet til verket for å definere Ryan som en sosialdarwinistisk radikaler. Det gir dem også ammunisjon til å angripe Mitt Romney for å ha omfavnet Ryan-planen direkte, samtidig som Romneys insistering på at han har sin egen plan forsterker inntrykket av ham som en tåketalende flip floper.

En vesentlig grunn til at demokratene ser så lyst på utsiktene til å føre valgkamp mot Paul Ryan, fra president- og ned til senats-, representanthus- og delstatsnivå, er at de forventer at dette kan hjelpe dem i vippestatene. Vippestat nummer en i så måte er, som vi såvidt var innom ved presentasjonen for en uke siden, Florida. Republikanere både før og etter Paul Ryan har forsøkt å forklare at planene om Medicare-reform ikke vil ramme borgere over 55 år, men den eldste velgergruppa, som også har høyest valgdeltakelse, er også den som bryr seg mest om hvordan denne delen av sikkerhetsnettet blir seende ut på lang sikt. Og de antas å skremmes av Ryan-planen, selv om Nate Cohn i The New Republic mener tallene ikke gir demokratene like stor grunn til optimisme i Florida som de ønsker å gi inntrykk av.

På ett nivå virker det iallfall som om varslene om en aggressiv, Medicare-fokusert valgkamp har vekket republikanerne. Bevisst om risikoen, har partiets toppfolk brukt den siste uka på å anklage Barack Obama for hykleri. Presidenten har ingen rett, foreleser republikanerne, til å anklage Romney-Ryan for å ville undergrave Medicare, ettersom hans egen helsereform ble delfinansiert gjennom flere hundre milliarder i Medicare-kutt. Det stemmer. Hundrevis av milliarder av finansieringsgrunnlaget for helsereformen er hentet fra forventede besparelser i sløsing og overforbruk av helsetjenester, som reformer forsøker å motvirke gjennom å etablert et nasjonalt råd for å anbefale kostnadseffektive tiltak og standarder. Paradokset er imidlertid at Ryans budsjettplan forutsetter de samme hundrevis av milliarder som del av sin plan for økonomisk gjenoppretting.

Så hva må gjøres? Vel, Romney-kampanjen ser, etter å ha viklet seg inn og ut og deretter inn igjen i en debatt om hvor stor forskjellen mellom presidentkandidatens og visepresidentkandidatens respektive økonomiske planer egentlig er, ut til å ha landet på at det er Romneys plan som til slutt skal gjelde. Det gir, iallfall i teorien, Ryan anledning til å stryke de mest kontroversielle sidene ved sitt eget forslag, men problemet er at Romney foreløpig ikke har noen detaljert alternativ plan. Men toneskiftet er i seg selv bemerkelsesverdig.

Dette er nemlig ikke den eneste strategien republikanerne har lagt ut med for å presentere Paul Ryan, og beskytte ham mot kritikk. I de første dagene handlet det vel så mye om at Ryan, etter at han hadde fått nesten enstemmig oppbakking fra republikanerne i Representantenes Hus til langtidsbudsjettet, innledet et samarbeid med den moderate demokratiske senatoren Ron Wyden (D-Oregon). Deres felles forslag til Medicare-reform ga et skinn av tverrpolitisk legitimitet til den ellers så radikale Ryan, og republikanske talepunkt-produsenter forsøkte heroisk å framstille Ryan som en resultatorientert fyr med tverrpolitisk kredibilitet, som bare går så langt fordi han tar problemene så utrolig alvorlig. Jeg forventer at denne strategien blir forsøkt gjenopplivet med jevne mellomrom helt til den setter seg i velgernes bevissthet, men foreløpig har den vært mest bemerkelsesverdig for hvor raskt den ble forlatt til fordel for mer blame-shifting mot Obama. Vi får et tydeligere svar under det forestående republikanske nominasjonslandsmøtet.

Vinglingen er interessant: Skal de satse på at å vinne en «våre Medicare-kutt er ikke så alvorlige, og dessuten gjorde det først!»-debatt? Eller bør de istedet omfavne sin egen løsning, og prøve å framstille Obama som en konservativ bremsekloss som ikke tar økonomiens strukturelle problemer på alvor? Og, viktigst; hvis ja, hvilken plan er det som gjelder, Ryans eller Romneys? Det sier seg selv at demokratene har rikelig anledning til å piske opp frykt og forvirring her.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*