Desemberkalenderen: Pest, kolera og Mette Frederiksen

Det er ganske enkelt å peke på kandidatene til tittelen som årets politiske vinnere i Danmark. Kristian Thulesen Dahl fra høyrepopulistiske Dansk Folkeparti leder ifølge enkelte meningsmålinger landets største parti, et parti som nå er blitt så stort at størrelsen i seg selv kan bli et problem. Skylder DF egentlig velgerne å gå til valg med en egen statsministerkandidat, eller i det minste å gå etter regjeringsmakt.?Balansegangen er vanskelig, særlig for et parti som liker å se på seg selv som outsidere. Men alt i alt er Thulesen Dahl i en posisjon alle andre partiledere misunner ham.

Margrethe Vestager er også en opplagt vinner. Etter et ellers forferdelig år, med omrokkeringer i regjeringa, økonomisk stagnasjon og en økt asyltilstrømning som smertet for partiet, kunne Det Radikale Venstres partileder fornøyd bytte ut et forestående, tilsynelatende uunngåelig valgnederlag for den sosialdemokratisk-liberale regjeringa til Helle Thorning-Schmidt (S) med den ettertraktede posten som dansk EU-kommissær. Regjeringas problemer har blitt enda større etter at hun forlot scenen, så det at rollebyttet betyr at hun per definisjon ikke får lov til å blande seg i hjemlig politikk må mest betraktes som en bonus.

I juletidas ånd kan vi også utnevne noen mindre seierherrer: Tidligere kulturminister Uffe Elbæk kan konstatere at hans nystartede parti, Alternativet,  tar små steg i retning av å kunne stille opp til Folketinget. Venstres anonyme nestleder, Kristian Jensen, havnet plutselig øverst på blokka over mulige arvtakere etter den udisiplinerte og kontroversielle Lars Løkke Rasmussen, og selv om Jensen ikke grep makta i denne omgang er han godt posisjonert ved en seinere korsvei. Og hvis nær umulige oppgaver er slikt som gir deg tenning, så er vel også Søren Pape Poulsen en vinner. Han overtok ledervervet i Det Konservative Folkeparti etter Lars Barfoed.

Slik det ser ut nå, er det imidlertid ikke nødvendigvis årets vinnere som kommer til å avgjøre neste folketingsvalg. I stedet tvinges danskene til å velge side mellom to av årets tapere. Misfornøyde sentrum-venstre-velgere kan alltids flykte til opposisjonspartiene Socialistisk Folkeparti eller Enhedslisten, men til sjuende og sist teller deres stemmer med i «rød blokk», som peker på Helle Thorning-Schmidt som statsminister. Politisk, strategisk og substansielt har Thorning hatt et fryktelig år. Regjeringspartner Det Radikale Venstres stahet er blant faktorene som hindrer Thorning i å løse dagpengeproblemet som har skapt så mange frustrerte sentrum-venstre-velgere. Samtidig har strategien med å satse på styringskompetanse, standhaftighet og en økonomisk snuoperasjon slått feil. Det som skulle være et år for å kravel ut av hengemyra, har istedet blitt en kamp for å unngå å synke ytterligere. Og den enes gevinst er den andres tap: Hovedgrunnen til at Margrethe Vestager ble EU-kommissær var at Thorning ble valgt bort i kampen om å bli ny EU-president. Nå må hun bli i Danmark og kjempe for æren.

 

En annen som neppe minnes 2014 med glede er Lars Løkke Rasmussen. Ytterligere bilagsrot var svært nær ved å felle ham som Venstre-leder. Det ironiske er imidlertid at Løkke, når han faktisk overlevde det høydramatiske spillet om makta i sommer, likevel er kjempefavoritt til å overta statsministerposten etter Thorning, iallfall så lenge DF nekter å kjøre fram Kristian Thulesen Dahl. I den forstand er Løkke en comeback kid, ja nærmest en vinner. Men analytiker Sigge Winther Nielsen heller kaldt vann i blodet på den som ville flyttet Løkke ut av taper-kolonnen. Det er ikke til å komme fra at Løkkes gjentatte skandaler har gjort skade på merkevaren Venstre. Vinner partiet tilbake makta i 2015, er det langt på vei på tross av, ikke på grunn av, Lars Løkke Rasmussen.

Min siste og beste kandidat til tittelen årets taper i det politiske Danmark, er en dark horse som hadde kurs mot stjernene fram til for cirka to måneder siden. Mette Frederiksen er den sosialdemokratiske profilen som kunne avsluttet 2014 som statsminister. Da spekulasjonene om Helle Thornings mulige EU-exit nådde sitt crescendo, var det brei enighet i Socialdemokraterne, for første gang på en generasjon, om et minnelig maktskifte. Mette Frederiksen skulle ta over, og mange anonyme sosialdemokrater så i henne en sjanse til å starte på ny frisk. Så bestemte justisminister Karen Hækkerup (S) seg for å bytte ministerposten ut med en lobbyjobb for landbruksnæringen, og Frederiksen ble hennes erstatter. Kommentariatet konstaterte at den nye statsråden virket småskuffet over skiftet, og advarte om at justisministerposten ble en svenneprøve for Frederiksen. De skulle bare visst hvor profetisk advarslene viste seg å være. Før Hækkerup smatt ut døra i departementet, rakk hun å sende en pressemelding om innstramninger i asylpraksis for syriske flyktninger som satte etterfølgeren i en vanskelig klemme. Hækkerup lovet en større innstramming enn hun leverte, og Mette Frederiksen var den som stod igjen for å ta imot kjeft. Seinere har Justisdepartementet, i skjæringspunktet mellom Hækkerups og Frederiksens ledertid igjen kommet i søkelyset. I sommer reiste representanter for departementet til Eritrea for å lage en rapport om forholdene for hjemsendte asylsøkere. Den konkluderte, stikk imot alle ekspertuttalelser, med at det var trygt å sende hjem eritreiske asylsøkere. Frederiksen omfavnet rapporten, noe som har skapt problemer i ettertid. Forfatterne bak føler at rapporten ble brukt i et politisk spill, og den stadig relativt ferske statsråden blir presset fra skanse til skanse av opposisjon og presse,

Mette Frederiksen sitter nok i utgangspunktet trygt fram til valget. Venstreopposisjonen tør neppe felle henne, og Helle Thorning behøver henne på laget for å holde fløyene i Socialdemokraterne i sjakk. Men et fall fra mulig statsminister til svekket justisminister på bare tre måneder, det kvalifiserer etter mitt syn til tittelen «årets taper» i dansk politikk.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*