Skrivekollektivet mistet en av verdens beste venner i massakren på Utøya 22. juli. I tiden fremover skal denne politiske og popkulturelle paviljong – et ordspill som var vintage Tore – skrive mye om vår venn, skribentkollega og kjærlige kritiker. Vi vet at mange har vært innom siden vår for å lese Tores bidrag, og her følger en liten guide. Når Tore var ferdig med å snakke, var det nesten umulig å ikke bare pakke sammen notatene og skrive under på alt han sa. Her er det han skrev for oss.
Du kan også lese vårt minneord øverst på denne siden, Morgenbladets artikkel om minneordet her, og Stein Ove Liens (det er meg) samtale med Universitetet i Bergens nettavis På Høyden her. .
Tores første artikkel for Skrivekollektivet ble publisert i april 2008, og handlet – nesten selvfølgelig – om legenden Kevin Keegans retur som Newcastle-manager. Den inneholder også en lenke til et av Tores største øyeblikk – da Dagbladet ba ham kommentere ansettelsen. Ved ligaavslutningen en liten måned senere, konkluderte Tore med at Newcastle skulle vinne «femtenklubbstabellen» neste sesong. Det holdt ikke helt stikk, dessverre, og allerede i Premier Leagues spede oppstart i september 2008 måtte han forholde seg – uvillig, men fortsatt forsiktig optimistisk – til at Keegan var blitt erstattet av Joe Kinnear. I november var tonen mer pessimistisk, og Tore brukte Skrivekollektivet til å gi sin kjære Keegan en sørgmodig serenade. Lunken optimisme preget enda et førjulsinnlegg om Kinnear. I sitt siste Newcastle-relaterte innlegg den sesongen, i april 2009, var superhelten Alan Shearer på plass som årets tredje Newcastle-sjef, men Tore avsluttet artikkelen med en disclaimer om at han «blir kollektivets Championship-korrespondent neste sesong om ikkje Alan Shearer hjelper han og alle andre med hjartet ved elva Tyne gjennom natta». I mai samme år rykket Newcastle ned. Året etter var de oppe igjen.
Ved siden av to innlegg om fotball-EM sommeren 2008, handlet resten av Tores artikler om politiske spørsmål. Opp mot valget av Barack Obama jublet han over valget av Joe Biden som visepresidentkandidat, og to dager før valget underskrev han sammen med redaksjonsrådet en varm anbefaling av Obama som president. Dagen etter valget var han i lykkerus i våre spalter. Tore var også underskriver på Skrivekollektivets ander anbefalinger på lederplass – for Sigmund Grønmos gjenvalg som rektor ved universitetet, for gjenvalg av regjeringen i september 2009, for en allianse mellom sosialdemokratene og det liberale partiet ved valget i Storbritannia i mai 2010, og for valgreform samme sted denne våren.
På det innenrikspolitiske planet syslet Tore med effektive nedstrippinger av FrPs statsrådsemner, og han var en boblende entusiastisk landsmøte-korrespondent ved Arbeiderpartiets landsmøte i 2009. Opp mot stortingsvalget samme år, var han vennlig, men svært bestemt på at SV burde fortsette i regjering. Få dager før valgdagen tok han et oppgjør med egoismen.
Tores hjerte banket høyt, hardt og ofte for hans gegrafiske kjæledegger – de tidligere Sovjetlandene og hele Latin-Amerika. I sin siste artikkel skrev han en politisk profil på Moldova, og behandlet også storebror Russland. Gjennom flere år skrev han analyser av politiske forhold i Chile, Uruguay og Honduras (her, her og her). Han redigerte undertegnedes Brasil-analyse fra april 2010, som var basert på et foredrag vi begge holdt for flere lag i Arbeiderpartiet. Tore kalte seg gjerne juniorreporter, men alle visste at han egentlig var nestoren. Sammen med undertegnede var han også forfatter av co-prosjektene «Natt i Caracas, morgen i Santiago» og «Fyrtårn og fyrstekake», to høyst fritt fabulerende, semi-dokumentariske, svært fiksjonaliserte reiseromaner der skikkelsene og «Lien» og «Eikeland» reiste fra lille Norge til Latin-Amerika for å lete etter sosialismen. Fortellingene er krydret med innside-spøker og fotballtrivia, som gjør dem lesverdige, men kanskje ikke alltid like leservennlige.
Tore dukket opp ellers også, i mine skriverier. Da et av Tores idoler, forleggeren og raddisen Anders Heger besøkte Bergen og Studentersamfunnet høsten 2009, satt Tore og jeg ringside for Skrivekollektivet, og sammen skrev vi en kronikk om homoaktivisten David Kato Kismule i Uganda i januar i år. Tore besøkte Uganda i 2010, og skrev engasjert om opplevelsen for Hordaland Arbeiderpartis nettsider få uker senere.
::::
Det er ikke mulig å beskrive det savnet og tomrommet Tore Eikeland etterlater seg, som venn, politiker, skribent og menneske. Pasjonen, humoren og kunnskapene skinner igjennom i alt han skrev. Vi er glade for at vi kan dele det med dere.